mandag 18. januar 2010

Det vakreste

Jeg satt på en kafé i Molde, slik jeg så mange ganger tidligere hadde sittet alene på en kafé og innbilt meg selv at jeg trivdes med det. Jeg forestilte meg at jeg trivdes i mitt eget selskap og hadde drukket en kaffe mocca og spist en løksuppe som sen frokost akkompagnert av en liten pils. Kanskje trivdes jeg virkelig. Det er ikke godt å si.


Det var mange mennesker i kafeen og jeg kikket som vanlig på pikene. Jeg var en drømmer og trivdes muligens alene selv om jeg kanskje aller helst ville oppleve et "spontant og tilfeldig møte" med en spennende og interessan person, uavhengig av kjønn eller alder, slik jeg tidligere har kommet i prat med alt fra borgerlige pensjonister til utfryste alkoholikere eller studerende piker på min egen alder.

De fleste pikene hadde et tiltalende ytre og så ikke ut til å mangle intellekt heller, i den grad jeg kunne lese slikt av en pikes atferd i et kafélokale. Man tror nok ofte at man kan lese mye av et menneskes personlighet bare ved å se de på en kafé. Kanskje kan man det.

Ingen av de andre gjestene så ut til å legge merke til den unge herren med dressjakke som leste avisen sin.,

Ute var det i ferd med å skumre, det var 30. januar i år 2010 og klokken var et minutt over halv fem. Mye snø lå i gatene, men nå var det klart, dog overskyet. Jeg var på turné for å rekruttere studenter til universitetet i Ttondheim på oppdrag for seksjon for rekruttering og opptak. Hver dag holdt jeg forsøksvis flammende foredrag om mulighetene verden bø på for en med akademisk utdannelse. Foredragene var vinkler idealistisk og bar preg av
å ville redde verden. Nå var jeg i Molde og satt på en kafé og følte meg ensom. Jeg følte at verden ikke stod til å reddes.

Plutselig stod hun der, ved disken, og bestilte den samme kaffen jeg selv hadde bestilt. Selv hadde jeg for lengst konsumert både kaffe, suppe og øl og satt fordypet i Magasinets artikkel om den kommende teateripposetningen av "Sangen om den røde rubin". Hun hadde høye heler, svarte strømper og en trang svart shorts i ola-stoff over en flott sprettrumpe. Over shortsen gikk en tynn svart genser akkurat langt nok ned på lårene hnnes.

Hun hadde langt, nærmest skinnende lyst hår hengende over en løs stilig jakke med tre spenner over ryggen. Når hun elegant snudde seg for å gå til bordet så jeg at jakken hadde fem store gullknapper langs hver jakkeside. Passelig store bryster skjulte seg et sted under jakken og den sorte genseren uten kløft og en medaljong med samme stil som knappene på hakke. dekorerte det hele. Når jeg så ansiktet hennes innså jeg at hun var det vakreste jeg noengang hadde sett. Virkelig den vakreste noen sinne. Virkelig nydelig i sine rene, tilsynelatende uskyldige linjer. Lett, men mørkt sminket, elegant kledd og med et smil som kunne drepe enhver tristhet. En liten munn og en liten nese i et ansikt plassert på en hals som så myk ut igjen plassert på en perfekt formet kopp. Rundt halsen og langt ned over brystene den runde medaljongen og på den ene smale armen et armbånd i samme gullfarge.

Hun var stilig på en diskré måte og altså det vakreste jeg noen sinne hadde lagt mine øyne på. Jeg ville aldri kunne ha en slik pike.

Jeg ville aldri få ro, kunne slappe av. Jeg kikket ned og leste ferdig artikkelen før jeg skrev denne teksten. Jeg skrev den ikke bare til dette punktet, men til ende. Så lot jeg slutten utspille seg:

Jeg hadde ingen intensjoner om å beile henne, men når jeg var ferdig med artikkelen reiste jeg meg sakte, kneppet jakken og tok på meg frakk og skjerf. Jeg la Magasinet på plass uten hastverk før jeg gikk bort til henne og kremtet, et unnskyld. Vennene hennes, to piker og to gutter hvorav en kanske var kjæresten hennes, eksisterte ikke i mitt univers. Hun svarte spørrende med en nesten skjærende lys, men allikevel myk stemme.

- Ja?

Jeg sa;

- Du

En liten pause oppstod. Mitt hjerte dunket hastig.

- Du må være det vakreste jeg noen gang har sett.

Hun ble rød i kinnene og sa ikke et eneste ord, bare kikket forundret på meg. Hun var både smigret og forskrekket på en gang, men klarte ikke å uttrykke det. Jeg gav intet svar på alle spørsmålene som surret i hodet hennes. Før hun eller noen av vennene hennes hadde samlet fatning og formulert et eneste ord, tok jeg på meg luen, snudde meg og gikk ut i Moldes gater. Jeg spaserte vestover. Det hadde blitt mørkt, men jeg smilte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar