fredag 31. desember 2010

Blå bølge i stummende mørke

Jeg lukker øynene på Oppdal stasjon. Ute raser snøen i vinden under gatebelysningen. Jeg kikker opp i lyset og ser snøen fyke forbi. Tjuetre minusgrader og åtte sekundmeter vind. Lenger opp er bare stummende mørke. Hele dalen er omsluttet av en svart, norsk Kong Vinter. Snart kjører jeg over Dovrefjell, tenker jeg. Skjermen bak meg viser at toget er forsinket 20 minutter fra Støren.

Sosialdemokraten i meg hadde protestert da tanker om privatisering dukket opp når jeg så meldingen på skjermen. Jeg har lagt det bak meg, eller i det minste til side, og kikker bortover jernbanesporet. Snøfonnene dekker skinnene og snart ser det ut som om det ikke har vært et tog i bygda på tyve år. Kong Vinter river snøfyken opp fra skinnegangen og en kjølig kuling skjærer i ansiktet. Faen ta Kong Vinter; Jeg lukker øynene.

Med øynene lukket ligger jeg i vannet og dupper. Jeg venter på at en mørkeblå bølge med en skarp, hvit kant skal ta meg til stranden. Inn i fremtiden. Jeg trenger å komme meg videre. Inn til stranden. Inspirasjon? Bølgen skal føre meg inn. Inn til en strand med rikdom, skjønnhet, kjærlighet og glede. Bekymringsløst og harmonisk.

Det kommer en liten dønning. To større dønninger. Jeg vet den kommer snart.

Jeg ser den komme lenge før den når meg, så jeg tar med høyre arm et rolig, langt armtak som snur meg inn mot stranden. Jeg padler kontrollert med jevne tak i det jeg kjenner at bølgen glir inn under meg, løfter meg og gradvis gir meg fart. I et byks er jeg på beina og skjærer bølgen i to akkurat der den kruser seg. Etter vel to hundre meter med god fart dør bølgen og jeg hopper ut i det grunne vannet. Litt lenger inne på stranden reiser jeg meg og kjenner det salte vannet raser av kroppen min når jeg vasser inn til bredden.

Jeg støtter det lange surfebrettet mot et tre, en palme, og jogger lett opp de bratte stentrappene til den halvsirkelformede balkongen foran huset for å spise frokost. Knekkebrød. Lokal ost og ferskskåret paprika. Friskpresset appelsinjuice på en mugge. På den ene av de to stolene henger en hvit slåbrok og flagrer i brisen. Henslengt under det runde bordet ligger en rød og svart BH med blonder. Den franske natta hadde vært både mild og gavmild. Jeg kikker ut over den vide bukten og tenker på middagen kvelden før. På maten som hadde blitt fortært under lystne øyne. Hennes mørke, med noe gult i og mine lyse, gråblå. Jeg tenker på da jeg reiste meg og gikk rundt bordet. På at jeg kysset halsen hennes. På silkekjolen som hadde glidd ned langs hoftene hennes og lydløst landet på stengulvet før et vindkast blåste ut lysene og førte kjolen med seg ut i mørket. Det hadde vært en mild og gavmild natt.

En sjøfugl skriker et sted der ute. Ikke en måke. Her er ingen måker. En stor hvit seilbåt speiler seg i det grønne vannet. Min seilbåt, grøt hvit, fortøyd i en enkel, hvit bøye. Horisonten blander seg med himmelen langt der borte og jeg skuer det hele fra balkongen. Ikke et menneske å se. Ikke en lyd, annet enn dønningene, klukkende mot steinkanten femti meter lenger ned. Min balkong.

Jeg er ferdig med frokosten og har akkurat tatt siste slurken av tekoppen i det hun roper på meg fra inne i huset. Min kone. Jeg ser for meg den formfulle kroppen hennes, naken og lengtende i den store sengen. Stengulvet under stolen fuktes ytterligere av dråper fra badeshortsen i det jeg reiser meg for å gå inn. Jeg skyver de florlette, hvite gardinene til side, og blendes av lyset fra toget som raser mot meg. Jeg rygger litt tilbake på perrongen idet bremsene hviner. I millisekundet fra toget stanser til dørene går opp er det helt stille og stummende mørke omgir Oppdal. Jeg tar et godt tak i kofferten. Dovre venter. Deretter Oslo.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar