fredag 4. juni 2010

To flasker vin

Hun lå på magen på et handkle ute på svaberget der hennes far hadde pleid å stupe. Sørlandet. August. Solen skinte på himmelen. En lun bris sørget for at det ikke var for varmt.
Han satt i skyggen, der hennes far hadde pleid å sitte. Han hadde heist vimpelen. Han satt i bare boksershorts med et glass rødvin og så på henne. Hun var deilig og hadde hvit bikini på seg, som den dagen han møtte henne. Hun tiltrakk ham ikke som før, men han vokste likevel, der han satt og så på henne.

Han skulle helst hatt kald hvitvin, men de hadde nettop kommet og ingen av flaskene var kalde, så han foretrakk den røde. Han hadde lyst på jordbær, men jordbær passet ikke til rødvin, hadde hun sagt. Han lot henne definere en del sannheter. Inne i det lille hvite huset på halvøya var det som det alltid hadde vært, de samme gjenstandene som faren og moren hennes hadde satt der. På stuen dekte en gammel modell av en fullrigger utsikten mot den andre siden av den smale fjorden. Han syntes det var greit at hun ville ha det slik det alltid hadde vært, men likte seg bedre ute på plattingen. Ute i det fri kunne han se til andre siden av fjorden og skue utover mot det åpne. Han kunne skimte skumtoppene ytterst i havgapet gjennom det smale sundet. Han skjenket den siste resten fra rødvinsflasken og gikk ned til henne med glasset i hånden. Han satte det ned ved siden av henne. Hun snudde seg opp mot ham. Ikke hopp, sa hun bedende. Hvorfor ikke, sa han. Du vet jeg ikke liker det, sa hun. Han stupte ut i det kalde vannet. Det var kaldt og friskt. Han svømte utover med åpen munn og smakte på saltet.

Hun lagde middag da han kom opp igjen. Ser ikke dette godt ut, sa hun. Jovisst, sa han. Det var ingenting kjærlig over kommunikasjonen mellom de to. Han åpnet kjøleskapet. Han lukket det igjen. Så gikk han ut på terassen og satte seg ned. Han skjenket kald hvitvin i et nytt glass mens rødvinsglasset og den tomme flasken stod ved siden av. Han studerte de blodrøde sedimentene som lå igjen nederst i den tomme flasken. Hodet gled deretter over til solstrålene som knakk i møtet med den kalde flasken hvitvin.

Hun serverte middagen innendørs til tross for at han helst ville spise ute. Hennes mor hadde gjort det slik for hennes far frem til den sommeren han brakk nakken. De spiste i fred og ro og utvekslet noen dagligdagse setninger. Ingen kjærlighet, knapt ei heller vennlighet kunne oppdages. Han så på henne og husket at han hadde hatt lyst, men hadde det ikke lenger. Han skjønte ikke hvorfor, for hun var fortsatt deilig. Hun hadde den samme smidige kroppen. Hun hadde bare blitt annerledes. Det var ikke kroppslig. Han begjærte henne fortsatt. Jeg hater henne, tenkte han, selv om han visste at han elsket henne.

Etter middagen reiste han seg og gikk ut døra og ned mot svaberget. Du! Ropte hun etter ham. Han latet som om han ikke hørte det og hoppet. Det var kaldt og friskt. Han svømte utover og smakte på saltet.

Hun la seg uten å utveksle et eneste ord eller en eneste berøring den kvelden. Han drakk en hel flaske rødvin på plattingen mens han kikket utover mot havgapet, før han gikk opp til henne. Han la seg inntil henne med ombestemte seg og la seg på ryggen. Han våknet sent og hun var ikke der. Når han gikk ut på terrassen og så ut over den lille halvøya følte han for et morgenbad, men ville finne henne først. Det stod to flasker vin på bordet på plattingen. En rød og en hvit. De var tomme. De røde restene lå fortsatt i bunnen av den ene. Den andre var knusktørr. Solen har fordampet hvitvinen, tenkte han og kikket utover. Han ropte på henne men hans egen stemme fra berget på den andre siden var det eneste svaret han fikk. Han gikk inn på kjøkkenet. Hun hang, blek, fra et tau i taket på stuen. Han kunne se at nakken var knekt. Et rep, tenkte han. Fortøyningstauet til den gamle snekka.

Han gikk ut til svaberget og stupte uti det kalde, friske vannet. Det var kaldt og friskt. Han svømte utover og smakte på saltet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar