tirsdag 13. desember 2011

Jeg er ikke kristen men det er ikke jula heller

Det er latterlig at skoler dropper juleavslutning og kaller det vinteravslutning av hensyn til "de som ikke tror på det!".

Jeg tror da heller ikke på julenissen, og selv om deler av juleavslutning er en tradisjon som kan spores tilbake til kristendom er det ikke en veldig kristen greie. Selv min egen familie (som ikke akkurat kan kalles særlig kristen) hører på julesanger av og til. Jeg tror ikke på verken "julestjerne" eller "tre vise menn", men synes julesanger og eventyret om "Snekker Andersen" er koselige greier som både femtiende- og førstegenerasjons norske barn bør få lov til å ta del i hvis de vil.

Julefeiringa er like kristen som den er hedensk, og muslimske og humanistisk-ekstreme foreldre må gjerne nekte barna sine å gå, men man kan ikke nekte de barna som vil å delta i en så trivelig og koselig tradisjon.

lørdag 10. desember 2011

Please tell me it's broken!

It's broken! Eksempel fra Namsos kirke.
Denne er til alle, for bruk i alle sammenhenger.

Når det er tomt for dasspapir på restauranten, når heisen står eller lyspæra har gått. Når det er for dårlig musikk på utestedet eller betjeningen er utrivelig. Når leveransen kommer for sent eller ikke i det hele tatt. Når det er feil farge. Når hun ikke kommuniserer klart hva hun vil eller når du skulle ønske at han befølte deg bittelitt lenger i den retningen. Når nettbanken ikke funker eller Lånekassas søknadsskjema er vanskelige å forstå. Når kaffen er for kald, biffen for rød eller det er hår i vaffelen. Når komfyren er skitten, det er hår i dusjen og hun aldri setter oppvasken inn i oppvaskmaskina.

Da er det ditt, og ingen andres ansvar å si ifra. Hvis du legger merke til at noe ikke virker som det skal, må du si ifra!

I Norge er det over 500 000 mennesker som defineres som funksjonshemmede. I tillegg finnes det flere hundre tusen mennesker som ikke klarer å bære en tung koffert opp eller ned en trapp. Allikevel kan heisen ved perrong 2 på Hamar Stasjon stå i over en uke. Hvorfor? Fordi ingen sier ifra.

Ingen kan bedre seg hvis de ikke vet hva som er galt.

Og legg til rette for at andre kan gjøre det samme


Når du er usikker på om du leverer en god tjeneste, om de ansatte synes du er en god leder, føler at en venn kanskje er litt irritert på deg eller lurer på om kundene dine er fornøyde. Når du er usikker på om du tilfredsstiller ham riktig eller på om brukergrensesnittet lever opp til forventningene. Når du føler at du kanskje har gjort noe dumt (eller veldig) bra, men er usikker på hvordan prosjektet oppfattes.

Da er det ditt, og ingen andres ansvar å spørre om det går greit, om det er godt nok, om hvor bra det er på en skala fra en til ti, om du skal klemme litt hardere (eller kanskje være mer forsiktig) eller om det er greit at du pleier å låne pizza fra fryseren uten å spørre så lenge du kjøper en ny dagen etter.

Det finnes ekstremt mye som ikke fungerer godt nok fordi folk ikke legger tilrette for skikkelig tilbakemelding - og fordi folk i utgangspunktet er dårlige på å gi tilbakemelding.


Jeg har gjort det til en vane å prøve å alltid si ifra. Stort sett blir folk glade for å få tilbakemelding, og selv kritiske dysfunksjonaliteter kan påpekes på en trivelig måte. I tillegg prøver jeg å gjøre det lettest mulig å komme med tilbakemelding på ting jeg selv gjør.

Kom gjerne med tilbakemeldinger og innspill under denne teksten!

PS: En klesforretning i Østfold har spesialisert seg på å være ærlig. De sier helt ærlig direkte til kundene hvordan de ser ut i klærne de prøver på seg. "Det der passer ikke for deg! Kanskje du skal prøve noe uten striper?" Dette skaper merverdi for kundene fordi de får ekte råd om egen klesstil.

tirsdag 6. desember 2011

Juleverksted - Chris lager stjerner!


Altså, folkens, hvis jeg kan lage fin julepynt alene basert på ting jeg har i leiligheten, da kan hvem som helst gjøre det! Jeg lagde seks små stjerner til veggen og en stor til vinduet.

Les om den enkle metoden: Elisabeths stjerneoppskrift

Som materiale brukte jeg en gammel plakat fra Samfundet.







søndag 27. november 2011

Paradokset Fremskrittspartiet


FrP blir beskyldt for å spre fordommer og legitimere rasistisk tankegang. Med en viss rett. Som medmenneske kan jeg godt forstå at Eskil Pedersen og andre i AUF og Arbeiderpartiet reagerer som de gjør, spesielt på Sandbergs uttalelser. Jeg fikk selv først en klump i halsen når mine venner som så sine venner bli massakrert ble beskyldt for å "spille offer". Etter kort tid ble jeg så forbanna og rasende at jeg klokelig avstod fra å mene eller skrive noe som helst.

Det er ikke sikkert det er det beste for Norge, og for fremtidas debattklima at vi går i strupen på hverandre i avisene slik som vi nå ser. Jeg har fått litt avstand fra politikken de siste to-tre årene, og tror jeg ser ting mer nyansert enn da jeg var ansatt i AUF. Akkurat nå er debatten ekstremt polarisert, og handler om hvem som prøver å kneble hvem. Det er ikke det den bør handle om.

Å debattere er latin for å slå ned (motstandernes argumenter). Om det som for meg er motsatsen til debatt, nemlig dialog, kan man på Wikipedia blant annet lese følgende:
"En dialog er ofte en løpende meningsutveksling for å skape forståelse og å utjevne motsetninger".
Akkurat nå trenger vi ikke debatt om dette. Vi trenger dialog. Dette er Jensens, Sandbergs, Pedersens og Støres ansvar. Trent i debatteknikk som disse fire er, tror jeg dialog er vanskelig.

Jeg har lest mange kronikker og innlegg om dette den siste uka, og har gjort meg mine tanker. Jeg er helt sikker på at veldig mange smårasister rundt omkring føler at det er mer greit å være smårasister fordi et ganske smårasistisk parti har så stor oppslutning.

På den annen side har jeg konkludert med at det nødvendigvis også må være sånn at ganske ekstreme folk som i dag får kanalisert, og ofte moderert sine fordommer og sin rasisme gjennom engasjement i Fremskrittspartiet, ville kunne gått til mer radikale miljøer hvis FrP ikke eksisterte.

Jeg ser på Fremskrittspartiet som den største motstanderen av det meste jeg tror på politisk og ville aldri anbefalt noen å stemme på dem, men må samtidig anerkjenne at et stort Fremskrittsparti demmer opp for hvor store Demokratene, Vigrid og andre ytterliggående høyrepopulistiske partier og organisasjoner kan bli.

For meg er det et paradoks jeg synes det er vanskelig å forholde meg til.

Faksimile: FrP.no

fredag 11. november 2011

Hvorfor skal @Panterne være aksjeselskap

Pengene fra #PantForHundreTusen skal gå
til oppfølging og rekruttering av pantere
og kunder, utstyr, markedsføring,
kontor, drømmedagsfrokost,
kurs og sosiale tiltak.

Et knippe mennesker har stilt det helt forståelige spørsmålet om hvorfor Panterne skal organiseres som aksjeselskap. For å slippe å skrive det mange ganger legger jeg ut svaret.

fredag 28. oktober 2011

Plikten som ligger i å ha en mulighet

Enkelte (egentlig ganske mange) mennesker i verden har relativt sett få mange muligheter i livet. I alle fall ikke i forhold til deg. Du som leser denne teksten har enormt mange muligheter.

Du har tak over hodet, venner og familie, du er født inn i et land som gir deg en enorm trygghet og muligheter til å ta sjanser andre ikke har. Du kan ta risikoer og følge drømmene dine. Du har mulighet til å ta hvilken som helst utdanning gratis og spare penger til å reise akkurat hvor du vil i hele verden. Du kan jobbe med hva du vil og fylle livet ditt med hva du vil. Du kan lære all verdens danser, lage eller bygge hva du vil, tilegne deg teknikker og ferdigheter og spille hvilket instrument du vil! Du kan lese hvilke bøker du vil og la deg inspirere av hvem du vil i hele verden!

Benytter du deg av disse mulighetene? Strekker du deg så lang du kan for å nå ditt fulle potensial til å følge dine drømmer og gjøre akkurat det du vil?

Det skylder du de som ikke har de samme mulighetene. Det er din plikt å gjøre ditt beste med det beste du kan drive med.

Gjør noe med det i dag. Nei, ikke etterpå, nå!

fredag 21. oktober 2011

Å ikke ha tillitt

Etter at jeg begynte mitt arbeid med Panterne har jeg en rekke ganger blitt tatt for å være en person med rusavhengighet. Jeg tror ikke det er fordi jeg ser veldig ut som en rusavhengig, men mer fordi mennesker jeg snakker med ikke alltid forstår hva jeg jobber med eller hvorfor jeg er der jeg er.

lørdag 15. oktober 2011

Livet er meningsløst

Jeg leser mange steder at folk har stilt seg det klassiske spørsmålet "Hva er meninga med livet?". Mange gir også fasitsvar. De tar feil. Livet har ingen mening.

mandag 26. september 2011

Hva er sosialt entreprenørskap?

Mange stiller seg spørsmålet om hva sosialt entreprenørskap er for noe og det finnes et utall definisjoner. Her prøver jeg å skrive litt rundt hva det er for meg.

fredag 2. september 2011

Gå på en skikkelig smell og lær av det

Det handler om å venne seg til nederlag. Å være forberedt på å takle kraftige nederlag. De som satser kun på sikre bets kommer seg aldri dit de vil. De når aldri drømmene sine. De taper på lang sikt.

onsdag 3. august 2011

Jeg har drømt en idé!

I det siste har jeg jobba mye med Panterne, og tenkt utrolig mye på hva som skal til for at vi skal kunne lykkes med å få rusavhengige inn i arbeidslivet.

Flere netter har jeg drømt at jeg har vært tilbake til Norge og i gang med arbeidet. Jeg gleder meg veldig!

mandag 18. juli 2011

I just got the idea of starting Cape Town Street School of Innovation

Background and motivation
Many people don´t see any other way out of their
problems than begging for money to buy food.
I, like many others, "suffer" from being faced with beggars. In my city, Trondheim, you have the Romani-people. In our capital, Oslo, we have people from a lot of nationalities begging for your change. In the City of Cape Town, where I am now situated, you´ll find poor black people, colored people, locals and immigrants, begging for some cents to fight to their hunger. Many of them are kids. I don´t wanna give these people money.

mandag 11. juli 2011

Apherteid er ikke over

Om Sør-Afrika, Cape Town, balansen mellom fremmedfrykt og det å bare være forsiktig

Jeg har ikke noe bestemt poeng eller mål bak denne teksten. Det jeg skriver er mine observasjoner, og jeg er klar over at jeg motsier meg selv i teksten. Jeg er i Cape Town, Sør-Afrika. Har du ikke vært her og opplevd litt av landet, forstår du ikke hvor spesielt det er.


tirsdag 28. juni 2011

Om kamma-vipaka-loven

"For alle ting har sine årsaker, og alle årsaker får sine resultater. Naturens forandringer foregår ikke tilfeldig, og er heller ikke styrt av en høyere vilje eller makt. Alle ting og hendelser har sine naturlige betingelser og årsaker, og utgjør i seg selv betingelser og årsaker til framtidige ting og hendelser.

mandag 6. juni 2011

Awakened




A beautiful, tall, African woman came to me. She woke me up with the gentle
gesture of stroking her index finger softly from my wrist to the middle of my backhand. My eyelids slowly turned upwards, and as I became conscious she handed me a warm cloth so that I could clean my face whilst she was smiling and wishing me a good morning.

#Emirates

Endring i gjære

Helt irrelevant bilde av nordmenn i Afrika
Denne bloggen vil de neste 100 dagene ha følgende to funksjoner:

  • Være en mulighet for familie og andre spesielt interesserte til å følge med på min reise og læring gjennom 92 dager i Cape Town
  • Være mitt påskudd for å reflektere og "føre dagbok" over mine egne opplevelser, slik at jeg bedre kan lære av dem og dra nytte av dem senere

Bloggen er altså ikke ment å ha interesse for et bredere publikum og kommer til å være kjedelig og navlebeskuende, med innslag av "det-ordner-seg-tankegang" som vil bli nødvendig på denne turen.

Da sitter jeg på Emirates flight EK050 fra Munchentil Dubaipå vei til Cape Town og 92 dager med sosialt entreprenørskap, Afrika, spennende opplevelser, god mat og billig øl. Jeg har så langt på denne seks timers flyturen spist en treretters middag, spilt litt poker, lest om Kina, spilt litt fire på rad, lest litt om Afrika, sett litt på kartet, lest litt om innovasjon og ikke minst kikka ut på Alpene, Balaton, Svartehavet og Tyrkia. Jeg kjeder meg nå så mye at jeg har sett meg nødt til å skrive litt.

På Gardermoen insisterte de på å sende den lille blå kabinkofferten min under flyet og når jeg kom til München hadde ikke Lillblå kommet til samme sted. Dette var helt uproblematisk for damen, og litt mindre uproblematisk for meg, siden kofferten har toalettsakene mine, undertøyet mitt, kameraet mitt og en del andre viktige ting. Jeg har visakort, pass og mac med meg, så det viktigste er i orden og jeg tar det med ro. Alt ordner seg alltid for meg. Jeg var litt bekymra for at det liksom "strakk" mye i operasjonssåret når jeg fløy frem og tilbake på Gardermoen og München (og til biltilsynet i dag tidlig for å høre om de kunne lage nytt førerkort til meg), men det viste seg at det var bandasjen som satt litt stramt. For de som ikke vet det ble jeg 17. mai operert for blindtarmsbetennelse. Det gikk helt fint.

Av en eller annen grunn har liksom ikke reisefeberen min tatt meg helt ennå, og jeg tror ikke jeg vet helt hva jeg er i ferd med å gjøre her. Nå går det liksom dit strømmen fører meg. Jeg innser at jeg ikke har så mye fornuftig å skrive og gir meg derfor med dette. Jeg vil se en film.

Hilser til alle dere der hjemme, med unntak av Bjørn Kjos og hans ground crew og allierte handling-selskaper.

Dette blogginnlegget ble skrevet fem dager før det ble postet.

mandag 23. mai 2011

Broderi




Marit, en god venninne av meg lagde denne mens hun gikk gravid og var veldig stressa.

Litt redd

Om åtte dager reiser jeg til Cape Town, men i morgen pakker jeg sammen livet mitt slik jeg kjenner det. Livet som student. I kveld sier jeg ha det bra til stamstedet mitt, Bakklandet Skydsstasjon.

Tirsdag hjelper mine beste venner meg med å flytte alle pappeskene mine til et lager, torsdag kjører jeg hjem til min mor, fredag feirer jeg min brors fødselsdag, lørdag min gode venn Stians fødselsdag. Søndagen skal jeg hvile og mandag reiser jeg først til Cape Town for å lære. Lære om sosialt entreprenørskap, lære om å få vanskeligstilte inn i arbeid og lære om meg selv. Når jeg kommer tilbake blir det jeg har skrytt av hele våren en hard realitet.

tirsdag 10. mai 2011

Balanse

Livet er en evig veksling mellom å lene seg frem og å lene seg tilbake. I gata går man rett mot noen og vet at enten viker en selv, eller den andre viker. Det er sjeldent man bevisst kolliderer med noen. Den med mest "rett" eller "styrke" går rett frem, den andre viker.

En må kreve eller la seg bli avkrevd. En må vike eller bli veket for. En må snakke eller lytte. Kjøre eller vente, kjøpe eller selge, gjøre selv eller observere at andre gjør. Man velger mellom å skrive eller lese, ta til seg eller gi fra seg, lengte eller bli lengtet etter. En må definere eller la seg bli definert.

Det er sjelden rom for pur lik stilling. Det er sjelden rom for ren dialog eller for bare å være sammen med noen uten en klar balanse, uten en vekting den ene eller andre veien.

Folkeforbundet ble opprettet for å skape en balanse, for at ingen skulle måtte være sjefen. Det fungerte ikke. Etterfølgeren FN har ennå ikke fått prøve seg. Ingen har klart å skape balanse i det store bildet.

Vi føler at vi lever trygge liv, men egentlig er vi utsatte. Det er noen som krever og tar, og noen som viker og gir. Det gir en harmoni, men ingen balanse - og kanskje heller ingen rettferdighet. Se for deg en vekt med to like tunge lodd. Vekten er i balanse.

Før eller siden vil et vindpust gi det ene loddet et forsprang, og vektens ene side vil tippe ned mot underlaget. Slik er samfunnet vårt også. Ikke balanserende, men tippet. De fleste vektene hviler mot et eller annet underlag. Noen er presset ned av at andre er preset opp. Noen viker alltid. Og å vike gir mindre selvtillit. Slik at man viker igjen. Den som tvinger folk ut av sin vei ved å vise styrke - vil ha enda mer styrke til å gjøre det neste gang.

Allikevel, i det små, oppstår det balanse. Mellom to mennesker kan det oppstå balanse, likeverd. Gjensidig og like stor respekt. Mennesker som gjør noe uegennyttig for hverandre. Vi kaller det gjerne kjærlighet, eller dypt vennskap.

Er det mulig å skape en slik balanse mellom flere enn to? Kan tre mennesker være like gode venner som to, eller krever det en balanse med en fordeling?

Skal jeg, som har en viss styrke bestemme meg kaldt for å ikke vike? For å komme opp og frem? Skyve andre ned?

Eller skal jeg håpe på en balanse? Bidra til en balanse? Ta sjansen på å jekke meg et hakk ned for å jekke noen andre et hakk opp? Tør jeg det?

Er det mulig å møte noen på gata og vike halvveis til side for å se at den andre gjør det samme? Jeg har observert gata. Alltid er det  én som viker.

fredag 8. april 2011

Patt Remis Seksten


Det er lørdag morgen.  En ung herremann med trillekoffert går gjennom Tøyensenteret og inn på t-banen. Ute i Oslo regner det, så det drypper av mannens hatt da han løser billett. Vel inne i t-banevognen setter mannen seg ved siden av en eldre herre og legger den våte hatten i sitt fang. I det han setter seg rører de nypussede skoene hans ved de små, svarte skoene til en vakker ung blondine.

lørdag 2. april 2011

Uskyldig til det motsatte er på trykk


Media gir oss inntrykk av at Birkedal er pedofil.
Har de egentlig dekning for det?
Hvem har ansvaret hvis Birkedal
tar livet av seg?
Jeg ser et selvmord komme. Vi har sett det før, og det kommer til å skje igjen. Jeg frykter at det kommer alt for snart. Uansett hva Trond Birkedal har gjort eller ikke gjort er han nå offer for en forhåndsdømming uten sidestykke i norsk politikk - i alle fall så lenge jeg har fulgt med. Pressen har ansvaret.

mandag 21. februar 2011

Trondheims muligheter


Jeg rusler nedover Bakklandet, og tenker på Trondheim.

Trondheim. Trondheim er vakker i dag. Mellom husene ser jeg sola speile seg i Nidelva. I bakgrunnen skimter jeg Domen.

Fy faen for en fin, liten by, tenker jeg. Og jeg tenker på alle mulighetene. Alle studentene. Alle de spennende prosjektene og all frivilligheten.

Det går mot vår, tenker jeg. Jeg er 25 år.

Jeg har mitt syn på saken.
Men Trondheim er ikke slik for alle.

fredag 18. februar 2011

Fange av tilgjengelighet?

Er du alltid tilkoblet?
Tilkoblet, online, tilgjengelig, tilstede, fastlåst - Fanget?

Jeg sjekker inn på facebook places. Jeg twittrer det jeg tenker. Jeg har samtale venter og mobilsvar, SMS og MSN. Jeg svarer på e-post allerede etter fem minutter. Jeg har all verdens informasjon tilgjengelig for hånden til enhver tid. Hva skjer når jeg ikke svarer? Når jeg skrur av og blir borte?

onsdag 2. februar 2011

Panterne

Det er nå omtrent tre uker, tre dager og tre timer siden jeg fikk ideen om "Panterne", et sosialt entreprenørskapsprosjekt som har som formål å muliggjøre en verdig inntektsøkning for økonomisk vanskeligstilte grupper gjennom en abonnementsordning for retur av pant og enkelte typer avfall.

søndag 2. januar 2011

Hvor er lykken?

Jeg søker etter lykken. Jeg vet den er der. Hele tiden leter jeg. Hver dag søker jeg etter lykken i meg selv, i naturen, i byen, i litteraturen, i kunnskap og opplevelser - og i menneskene rundt meg.