mandag 21. februar 2011

Trondheims muligheter


Jeg rusler nedover Bakklandet, og tenker på Trondheim.

Trondheim. Trondheim er vakker i dag. Mellom husene ser jeg sola speile seg i Nidelva. I bakgrunnen skimter jeg Domen.

Fy faen for en fin, liten by, tenker jeg. Og jeg tenker på alle mulighetene. Alle studentene. Alle de spennende prosjektene og all frivilligheten.

Det går mot vår, tenker jeg. Jeg er 25 år.

Jeg har mitt syn på saken.
Men Trondheim er ikke slik for alle.
For Vanja på 15 er ikke Trondheim muligheter.
Det er å få juling på vei hjem fra skolen hver dag.
Å være annerledes og utenfor.

For Henrik på 35 er ikke Trondheim muligheter.
Det er soveposen han sover i på gata hver natt.
Å tenke på drømmen han hadde, men ikke lenger har.

For Lisa på 45 er ikke Trondheim muligheter.
Det er å ikke få sendt barna på leirskole.
Å ikke beherske inkassosakene som strømmer inn.

For Truls på 55 er ikke Trondheim muligheter.
Det er å ikke klare å motstå barskapet.
Å se at han ikke kommer til å beholde jobben.

For Merete på 65 er ikke Trondheim muligheter.
Det er å ikke komme seg på butikken.
Å gli på isen fordi ingen vil strø utenfor huset hennes.

For Grethe på 75 er ikke Trondheim muligheter.
Det er å sitte helt alene i huset sitt hver dag.
Å ikke  ha noen - noen.

For Jon på 85 er ikke Trondheim muligheter.
Det er veggene på rom D203 på Brundalen sykehjem.
Å oppleve ensomheten. Se tomheten i blikene til de ansatte.

For meg på 25 er Trondheim muligheter.
Norge er muligheter.
Utdanning er muligheter.
Helse og trygghet er muligheter.
Alle menneskene rundt meg er muligheter.

De aller fleste av oss har muligheter.
Ikke alle ser mulighetene.
Ikke alle griper dem.
Jeg griper dem.
Grip dem.
I dag.
Nå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar