tirsdag 10. mai 2011

Balanse

Livet er en evig veksling mellom å lene seg frem og å lene seg tilbake. I gata går man rett mot noen og vet at enten viker en selv, eller den andre viker. Det er sjeldent man bevisst kolliderer med noen. Den med mest "rett" eller "styrke" går rett frem, den andre viker.

En må kreve eller la seg bli avkrevd. En må vike eller bli veket for. En må snakke eller lytte. Kjøre eller vente, kjøpe eller selge, gjøre selv eller observere at andre gjør. Man velger mellom å skrive eller lese, ta til seg eller gi fra seg, lengte eller bli lengtet etter. En må definere eller la seg bli definert.

Det er sjelden rom for pur lik stilling. Det er sjelden rom for ren dialog eller for bare å være sammen med noen uten en klar balanse, uten en vekting den ene eller andre veien.

Folkeforbundet ble opprettet for å skape en balanse, for at ingen skulle måtte være sjefen. Det fungerte ikke. Etterfølgeren FN har ennå ikke fått prøve seg. Ingen har klart å skape balanse i det store bildet.

Vi føler at vi lever trygge liv, men egentlig er vi utsatte. Det er noen som krever og tar, og noen som viker og gir. Det gir en harmoni, men ingen balanse - og kanskje heller ingen rettferdighet. Se for deg en vekt med to like tunge lodd. Vekten er i balanse.

Før eller siden vil et vindpust gi det ene loddet et forsprang, og vektens ene side vil tippe ned mot underlaget. Slik er samfunnet vårt også. Ikke balanserende, men tippet. De fleste vektene hviler mot et eller annet underlag. Noen er presset ned av at andre er preset opp. Noen viker alltid. Og å vike gir mindre selvtillit. Slik at man viker igjen. Den som tvinger folk ut av sin vei ved å vise styrke - vil ha enda mer styrke til å gjøre det neste gang.

Allikevel, i det små, oppstår det balanse. Mellom to mennesker kan det oppstå balanse, likeverd. Gjensidig og like stor respekt. Mennesker som gjør noe uegennyttig for hverandre. Vi kaller det gjerne kjærlighet, eller dypt vennskap.

Er det mulig å skape en slik balanse mellom flere enn to? Kan tre mennesker være like gode venner som to, eller krever det en balanse med en fordeling?

Skal jeg, som har en viss styrke bestemme meg kaldt for å ikke vike? For å komme opp og frem? Skyve andre ned?

Eller skal jeg håpe på en balanse? Bidra til en balanse? Ta sjansen på å jekke meg et hakk ned for å jekke noen andre et hakk opp? Tør jeg det?

Er det mulig å møte noen på gata og vike halvveis til side for å se at den andre gjør det samme? Jeg har observert gata. Alltid er det  én som viker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar