mandag 11. juli 2011

Apherteid er ikke over

Om Sør-Afrika, Cape Town, balansen mellom fremmedfrykt og det å bare være forsiktig

Jeg har ikke noe bestemt poeng eller mål bak denne teksten. Det jeg skriver er mine observasjoner, og jeg er klar over at jeg motsier meg selv i teksten. Jeg er i Cape Town, Sør-Afrika. Har du ikke vært her og opplevd litt av landet, forstår du ikke hvor spesielt det er.




Sør-Afrika er sannsynligvis det landet i verden med størst kulturelle og økonomiske forskjeller. Det er ekstreme kontraster mellom fattige og rike,  mellom svarte, fargede og hvite, mellom de  som bor i townships og de som bor i forstedene, mellom de som bor i skur og de som ikke bor i skur, mellom de som har toalett og de som må gå tre hundre livsfarlige meter for å komme til et.

Jeg ser et vannvittig kulturelt mangfold i en urban og kreativ by med mye vestlig kultur, samtidig som landet har mennesker fra hele kontinentet boende i enorme områder med skur uten tilgang på helt grunnleggende infrastruktur.

Rikdom og fattigdom, folkeslag og kulturer blandes sammen på en måte jeg aldri før har opplevd, men holdes også adskilt. Arven fra Apharteid er grell og en merker at det ikke bare er de få hvite sør-afrikanske rasistene som opprettholder skillene.

Vi gjør det alle sammen. Bare etter noen få dager merket jeg at jeg og alle de andre nordmennene begynte å skille folk etter rase. "Er dette et hvitt område?", man snakker om "fargede" og svarte "bedrifter". Vi har arvet apharteids ordbruk og skiller, og en innser at det skal mer enn kampanjer til for å viske ut skillene. Det skal mer til enn god utdanning til de fattige for å gi alle lik verdighet. Sør-Afrika har enorme utfordringer foran seg, selv her i den relativt sett vellykkede regionen Western Cape. 

Det er så inngrodd at de "svarte" har fordommer både mot seg selv, de "fargede" og de hvite. Det samme er tilfelle med de hvite og de "fargede". Alle grupper har sterke fordommer mot alle grupper. Jeg skriver svarte fordi svarte ikke er svarte slik som vi hjemme oppfatter svarte. Her er det et helt distinkt skille mellom svarte og fargede, to av de tre gruppene apharteidregimet delte inn folk i. En svart jente av xhosaopprinnelse kunne fortelle meg at ingen svarte tok vare på hundene sine. Når jeg konfronterte henne med at jeg så en svart mann jogge med hunden sin noen dager før feide hun det vekk. "Det må være en nyrik en". Ikke skikkelig svart med andre ord.

En av foreleserne våre kunne fortelle at hun som hvit kvinne måtte la den svarte mannen gå ut av heisen først, fordi det tradisjonelt er mannen som går ut for å se etter farer, mens den hvite mannen må gå sist fordi det anses som riktig etter vestlig kultur å la kvinnen gå ut av heisen først.

En av våre kontaktpersoner i organisasjonen som organiserer vårt opphold her nede kunne under en diskusjon om hvorvidt tjenestefolket der vi bor skulle ta oppvasken eller ikke, fortelle at det, med tanke på historikken og skikken, sannsynligvis var veldig vanlig for en svart hushjelp å ikke bare vaske gulv og hyller (arbeidsinstruksen), men også å ta oppvasken, rydde og mye mer (det som forventes). 

Arven etter apharteid er grodd inn i folks tankesett så sterkt at det sannsynligvis ikke kan overkommes selv gjennom hundre år med fortsatt kamp. Apharteid eksisterte lenge før det over lang tid undertrykte afrikaaner-folket formaliserte det i 1948, og vil vare lenge etter at Mandelas sosialdemokratiske parti ANC avformaliserte det i 1994. Det er bevisst at jeg ikke skriver avskaffet. Apharteid lever videre i folks holdninger og handlemønster. Her sier huden din noe om hvem du er. For alle. Her nede finnes det ikke et eneste menneske som ikke kategoriserer - som ikke forventer at du skal oppføre deg på en bestemt måte eller ha en bestemt bakgrunn - kun basert på hudfargen din. Jeg er intet unntak.

Jeg får ekkel smak i munnen når 14 hvite norske studenter guides gjennom townshipen Kayelitsha sittende i en høy buss og tar bilder av noen skurene de 70 000 fattige menneskene bor i. Senere har enkelte av oss besøkt townshipene på andre måter, men redselen, frykten for at enhver 19 år gammel svart gutt skal være så sulten at han raner deg fordi han ser at du er hvit (rik) - hindrer oss fra å tørre å snakke skikkelig med folk, fra å besøke potensielle venner og møte folk på nivå.

---

Det forundrer meg at disse menneskene ikke fyller flasker med bensin og begår en eller annen form for revolusjon. Grunnen er sannsynligvis at de har hatt sin revolusjon. I Sør-Afrika er det ANC, de svartes parti, som styrer, og de understreker i all sin propaganda at alt går fint. Motstanderen, Democratic Alliance, styrer i regionen Western Cape, hvor jeg er, viser til hvor bra det går. De har rett. Ting går mye bedre her i Western Cape, enn det gjør i resten av landet, men jeg tviler på at det er fordi ANC ikke styrer. ANC på sin side, og de spesielt ANC Youth League juger til folk om at DA var tilhengere av apharteid. Sannheten er tvert imot at DA oppstod som motstand mot apharteid. 

Vår professor, Drapharteidtiden og dermed ble populær når ANC tok over,  forteller oss at ANC sliter med at mange av toppolitikerne er uten utdannelse. Enkelte av dem er tidligere helter fra et eller annet opprør, andre er noens gode venn eller tidligere kollega. Det er i ferd med å endres, og en ung generasjon med politikere fra ANC Youth League vies overraskende mye oppmerksomhet i media. De ledes av unge, radikale Malema, som vil ekspropriere alt som finnes av gruver i landet, uten kompensasjon til nåværende eiere. Jeg er usikker på om han egner seg som fremtidig leder av landet, da retorikken på ingen måte virker forsonende, men bærer preg av en "ta-de-hvite-tankegang", en retorikk Sør-Afrika umulig kan være tjent med. Det er vanskelig å se hvo dette landet går, men noe i meg forteller meg at de unge "AUFerne" i ANC YL blir mer voksne når de får reelt ansvar på hendene - og de er mer skolerte enn sine Mandelas venner. Jeg tror altså det er håp for fremtida.

---

Jeg og vennene mine går inn på et utested i turistgata som har kun svart klientell. Vi fire som går inn er i klart mindretall. Det er over 100 svarte mennesker der, det er god stemning, sild i tønne og jeg passer ekstra godt på lommeboka og telefonen. Jeg får et blikk fra en av nordmennene som har vært der lenger enn meg, han opplever meg som rasistisk, med en viss rett. Alle er mer eller mindre rasistiske her nede. Alle de hvite er redde for de svarte - noen er bare mer vant - eller skjuler redselen sin bedre. Ingen er redde for hvite. Det tok noen uker her nede før jeg fikk tanken om at det kanskje fantes fattige, eller på annen måte misslykkede hvite her nede. 

Alle gir oss beskjed om hvor vi kan gå og ikke. Hva vi kan gjøre og ikke. Vi kan ta de hvite taxibussene på dagen, men ikke på kvelden, vi må være så mange i gruppe og "dit må vi aldri gå". De som tar imot oss her nede vil passe på oss, og forsterker redselen vår. Jeg har fått et ambivalent forhold til mine egne fordommer. Jeg er normalt en våghals som går inn i situasjoner mange av mine venner ikke ville nærmet seg - her er alt annerledes. Kun når vi drikker oss fulle går guarden ned. Tidvis uansvarlig langt ned. Vi sier til oss selv at vi må passe oss.

Sånn husker jeg noen av kveldene i Cape Town.

Vi passer oss litt, men jeg har lyst til å tøye noen grenser også. Det er nødvendig både for å oppleve og for å lære. For å se det ekte Cape Town. Det Cape Town hvor en halv million mennesker ikke har tilgang til toaletter.

Som del av en skoleoppgave trengte jeg og Mathias illustrasjonsfoto over hvordan en skummel gate i en township så ut på kvelden. Slike bilder var ikke lett å finne på google bildesøk. Etter å ha vært i denne gaten, NY1 i townshipen Nyanga, skjønner vi hvorfor. Dette bildet er tatt kvart på ti på kvelden med lukkertid som for meg opplevdes som jævlig lang. Uten bilens beskyttelse føler man seg observert og iaktatt. Vi ville også ta bilde lenger inne i dette området, men da jeg skulle ut av bilen la jeg merke til alle som stod og så på oss, mennesker som så sultne ut, barn som gravde etter mat i søppelhauger, mens eldre mennesker merkelig sagte, nærmest som nysgjerrige zombier nærmet seg bilen vår. Vi låste dørene igjen og kjørte. Vi hadde fått nok bilder, og hadde følt mer enn nok på den redselen mange av innbyggerne i dette området muligens selv føler når de går de par hundre meterne til toalettet.
---

Jeg har blitt kjent med noen lokale og har også blitt med folk hjem, halvveis nysgjerrig på det eksotiske, halvveis livredd for å bli lurt, rana og knivstukket. Hvis de var hvite ville jeg ikke vært det spor redd. Hvorfor det?

Jeg låser bildøra når jeg kjører i en township midt på natta - på oppfordring fra de svarte, lokale vennene mine i baksetet. Når vi kjører i det stort sett hvite rikmansstrøket Camps Bay tenker ingen av oss tanken på å gjøre det samme.

Det er vanskelig å vite hvor grensene går. Når  er en rasistisk? Når er en bare fordomsfull? Når er en bare forsiktig og tar vare på seg selv?

Det er riktig som ANC Youth Leagues leder Malema sa på radio i dag, fremtiden er lys, så lys at vi må ha solbriller - problemet er at den fremtiden er veldig, veldig langt unna for dette landet. Utfordringene med utdanning, alkoholmisbruk, AIDS og fattigdom er en ting. Holdningene som henger igjen i alle folkeslag og alle sosiale lag - er en mye større utfording. De er brent fast i folks bevissthet. 

Oppi alt dette er Cape Town, som en av mine medstudenter Daniel skriver i sin blogg, Afrikas New York:
"It provides us Europeans with an absolute fantastic time, with a cuisine more impressive than the one of Roma, culture and art on the level with Vienna, Paris and Barcelona combined. It has cinemas, coffee shops, bars and galleries that makes you enjoy every minute of your free time."
Søndagen etter at dette ble skrevet dro de fleste nordmennene på "Mzolei´s" i townshipen Kayelitsha. En slakter har gjort big business på å lage fest i bakgården med live rap- og housemusikk hver søndag. Den mest populære festen vi har hørt om. Vi blir med, får kjøttet vårt grillet og, drikker øl og danser i en hvit ring med sporadisk, forsiktig kontakt med de svarte rundt oss. Vi lurer oss selv til å tro at vi er på nivå, opplever det autentiske sammen med de autentiske, men skiller oss i realiteten ut og blir nok lagt godt merke til. En telefon ble stjålet i løpet av ettermiddagen. Pytt, vi har forsikring. Men bildene!? Når det går mot solnedgang blir jeg nervøs og spør de andre om ikke vi skal dra hjemover. Hjemreisen skjer ikke før det stenger, men da våkner redselen til live og nordmennene teller hverandre og skynder seg til bilene og kjører så fort som mulig, strakeste vei ut av det skumle området.

Men potensialet for kontakt er i alle fall der. Vi dro i alle fall ut i dette kjempeskumle, livsfarlige området for å se hvordan det var. Det er mer enn en kan påstå om den jevne hvite sørafrikaner - de kunne ikke tenke seg å nærme seg et så farlig sted.

Jeg tror uansett, jeg må kanskje si til tross for noen av punktene i denne teksten, på et fremtidig forent Sør-Afrika i Mandelas ånd. Kanskje jeg provoserer noen med denne teksten. La oss håpe det.



Kommenter gjerne!

2 kommentarer:

  1. Spennende refleksjoner som får meg lysten på å dra ned selv. Ofte er de spørsmålene du reiser mer sort hvitt (no pun intended) i teorin enn i virkeligheten.

    SvarSlett
  2. Eirik, jeg tror rett og slett det er vanskelig å forstå uten å tilbringe noen uker her hvor sort hvitt ting faktisk er her nede. Dette landet er mye mer ekstremt enn jeg hadde trodd det kunne være.

    Mange titalls år med apharteidpolitikk (og veldig spesiell historie også før apartheid) gjør noe med et land som det er vanskelig å forstå rekkevidden av selv for oss som er her nede.

    SvarSlett