onsdag 3. august 2011

Jeg har drømt en idé!

I det siste har jeg jobba mye med Panterne, og tenkt utrolig mye på hva som skal til for at vi skal kunne lykkes med å få rusavhengige inn i arbeidslivet.

Flere netter har jeg drømt at jeg har vært tilbake til Norge og i gang med arbeidet. Jeg gleder meg veldig!

I natt hadde jeg en ny drøm. For å lære mest mulig hadde jeg fått jobb på en rusklinikk. Den holdt til i et lite rødt hus i en skjønn, liten hage i utkanten av en større by. Jeg ble satt til kjedelig saksbehandling midt i det lille huset, noe som egentlig var helt greit, siden det betød at jeg fikk oversikt, fikk snakke med alle og satt midt i der alt skjedde.

I saksbehandlingen måtte vi av og til ty til Skjønn. Skjønn var en liten svart skinnbenk som stod ute i den skjønne, grønne hagen. Når noe ikke kunne bestemmes med regler vi hadde laget på forhånd, gikk vi ut i den grønne hagen med det hvite stakittgjerdet. Brukeren fikk sette seg på Skjønn og måtte vente til han eller hun fikk følelsen av hva som var riktig eller galt å gjøre.

Dette fremstod for meg først bare som en morsom, litt rar drøm, med har kanskje noe for seg.

De siste to dagene har jeg lest evalueringen (Hyrve og Landrø 2011) av Metaprint på Stavne, som er et veldig vellykket arbeidsmarkeds tiltak i regi avkommunen. Jeg har skjønt at jeg for å lykkes med Panterne må lære mye fra de tiltakene som fungerer, men samtidig gå egne veier og la de rusavhengige selv være med på å bestemme hvordan prosjektet skal se ut.

Jeg var en rakkerunge.
Da jeg var liten var jeg litt av en rakkerunge. Når jeg hadde gjort noe galt, ba mamma meg om å gå i skammekroken. Skammekroken var bak døren mellom stua og spisestua i barndomshjemmet mitt.

«Gå i skammekroken!» pleide min mor å rope. Der stod jeg i noen minutter og "skammet meg" til min mor etter hvert spurte meg; «Er du snill nå?». Hvis jeg syntes selv at det jeg hadde gjort var ille nok, ropte jeg bryskt «Nei!» og stod bak døren enda noen minutter til hun igjen spurte, «Er du snill nå da?».

Enkelte ganger følte jeg meg så slem at jeg stod i skammekroken til min mor for tredje gang måtte spørre; «Nå da, Chris, er du snill nå?». Noen ganger stod jeg så lenge som det jeg nå husker som en halvtime. Enden på visa var alltid at jeg til slutt, med et smil utbrøt «Ja, nå er jeg snill!» og kom frem. Etter dette var som regel straffen avtjent og saken glemt.

I voksen alder har jeg aldri likt konseptet skam, men ved nærmere ettertanke handlet ikke min mors skammekrok egentlig om skam. Kroken var for meg et sted for refleksjon over hva jeg hadde gjort, en krok hvor jeg selv måtte ta stilling til hvor alvorlig det jeg hadde gjort var, for deretter å ta straffen. Jeg lover deg, skammekroken var kjedelig, men straffen ble alltid opplevd som rettferdig, og min mor kunne alltid være sikker på at jeg faktisk tenkte over hva jeg hadde gjort.

Jeg sier ikke med dette at Panterne eller andre arbeids- eller livstreningstiltak for rusavhengige bør ha en svart skinnbenk som heter skjønn, eller en skammekrok, (rusavhengige er ikke barn) men tanken om selvbestemmelse er viktig for meg.

Vi hører ofte om hvordan rusavhengige og andre som i en eller annen forbindelse er avhengig av kontakt med NAV og andre offentlige instanser, går i strupen på saksbehandleren fordi avgjørelsen som blir tatt føles urettferdig. Rusavhengige jeg har snakka med sier at retten til å være med på å bestemme over egen hverdag er viktig. Hyrve og Landrø skriver i rapporten om Metaprint mye om hvor viktig medvirkningen og dialogen i tiltaket er.

Dette handler ikke bare om at ting kan oppleves som urettferdig, men om tilliten og verdigheten som følger med det å selv ha ansvar, ikke bare for egen utvikling, men også hele tiltaket, inklusive de andre brukerne.

Silje blogger på
silje.panterne.no
Silje, som er den første panteren, har sagt til meg at vi må ha regler, strenge og klare regler som sier noe om hva som skal skje hvis man ikke dukker opp, hvis man stjeler noe eller hvis man på annen måte ikke oppfører seg som forventet. Det står klart for meg at slike regler må utformes i et samarbeid mellom panterne selv og daglig leder kanskje også NAV og spesialhelsetjenester (i Panternes tilfelle ofte LAR). Kanskje må hver panter også i en viss grad ha regler tilpasset egen situasjon, så lenge det ikke går på bekostning av eller kan oppleves som urettferdig av de andre.

Det står også veldig klart for meg at Panternestien må bli til etter hvert som vi går, og at det er umulig å se for seg i dag hvordan det vil se ut om et år.

Underveis på denne stien er jeg sikker på at vi kommer opp i situasjoner som verken jeg, Silje eller andre har laget klare regler for hvordan vi skal håndtere. For at ikke avgjørelsen vi tar skal virke som lite fleksibel eller urettferdig, kan det kanskje være en ide å sammen sette oss på skinnbenken Skjønn og ta avgjørelsen sammen gjennom en dialog hvor panteren får det ansvaret som ligger i å ha siste ordet? Kanskje skal et helt møterom kalles Skjønn og alltid være et rom hvor alle må gå i seg selv og tenke gjennom hva som er rett og galt?

Hva tror du? Kommenter gjerne nedenfor artikkelen?

1 kommentar:

  1. Nydelig skrevet som vanelig, men mener fortsatt at panterne burde ha en svat puff som heter Skjønn. Om ikke annet en for å minne deg på metaforen

    SvarSlett