fredag 13. april 2012

Mer enn penger

Denne teksten er en forenklet utgave av et ti minutters innlegg jeg holdt på Høgskolen i Sør-Trøndelags Gründer Lounge 13. april 2012. Innlegget er krysspostet i min egen blogg og på www.sosialtentreprenorskap.com.

Hei. Jeg heter Chris. Jeg er 26 år, og jeg har tre mål med livet mitt.

  • Det første er at jeg skal fylle hver eneste dag med mening. Jeg kommer tilbake til hva jeg legger i det.
  • Det andre er at jeg skal inspirere andre mennesker gjennom det jeg gjør.
  • Og det tredje - er at jeg skal bli en veldig god far.

(Så hvis det er noen søte jenter i salen som ønsker seg en gründer i magen...)

- - -

Det siste året har jeg takka nei til tre økonomisk sett, ganske lukrative jobbtilbud. Det har vært tøffe valg som jeg har tatt fordi ingen av de tre tilbudene passa med de tre målene jeg har satt meg. Ikke så bra som det jeg jobber med nå.

- - -

For et og et halvt år sida var jeg drittlei Statsvitenskap. Jeg var drittlei Trondheim, jeg var drittlei Studentersamfundet og jeg var drittlei drittvær. Jeg måtte ut.

Jeg måtte gjøre noe annet.

Jeg har alltid vært gründer - tidligere har jeg starta billigTrykk.no som leverer Norges billigste trykksaker - så det var naturlig å søke Gründerskolen. Jeg hadde hørt om det prestisjefulle studiet ved Senter for Entreprenørskap på Blindern og tenkte å reise til Boston for å jobbe med innovasjon i teknologibedrifter. Det ble intervju på Gløshaugen. I intervjuet spurte de om jeg hadde hørt om Sosialt entreprenørskap. De mente det kunne passe for meg, siden jeg var så samfunnsengasjert.

"Sosialt hvaforno?" spurte jeg. Gründerskolefolka på NTNU visste ikke helt sjøl, men det var samme fag, pluss et ekstra fag som de mente handla om å redde verden og tjene penger på det. Jaha, tenkte jeg. Går det an?

Jeg leste litt om det og forstod at det var et deltidsstudie i forretningsutvikling i virksomheter med sosialt mål. Deltidsstudiet skulle kulminere i et tre måneders opphold i Cape Town sponsa av Lånekassa. 

Cape Town hørtes kult ut. Lånekassegreia også. Jeg slengte inn en søknad og glemte det. De ringte og ville ha meg til intervju. Oslo var langt unna, så det ble telefonintervju i november. Igjen glemte jeg at jeg hadde søkt.

I desember fikk jeg en telefon om at jeg hadde kommet inn både på gründerskolen og sosialt entreprenørskap, og at jeg kunne velge.

Jeg ba om 24 timer og leste litt mer. Forretningsidéer hvor målet ikke var å skape profitt, men sosial verdi? Jeg spurte Stian, en venn av meg som er med i Fagforbundet, sannsynligvis er han snart LO-topp - og fikk klart svar; "Nei, Chris, å hjelpe mennesker er statens og kommunens oppgave!  Skal liksom bedrifter hjelpe folk som har det vanskelig?! Hvorfor det?". 

Det var dråpen.
Det overbeviste meg.

Sosialt entreprenørskap handler om at vi ressurrssterke, vi som har trukket de lengste stråene - vi som har vunnet livets lotteri og fått ting gratis i fanget - vi har et forbanna ansvar for å hjelpe dem som ikke har trukki like lange strå. Kommunen kommer aldri til å løse alt.

Jeg takket ja til sosialt entreprenørskap og fikk tilsendt pensumliste og første skoleoppgave.

 Den første skoleoppgaven så slik ut:

1. Identifiser et sosialt problem. 
2. Løs det.
3. Tjen penger på det.

Lett (!)

Sjur Dagestad har lært meg at innovasjon må foregå systematisk, så søndag 9. januar 2011 klokka halv elleve satte jeg meg ned og lagde tankekart over alle sosiale problemer jeg kunne tenke meg - alt fra tørke og sultkatastrofer til ensomme eldre og alkoholisme. Digert tankekart.

Ikke lag digert tankekart over alle tenkelige problemer. Det vil kun gjøre deg deprimert.

Det dukka ikke opp noen løsning, så jeg leste oppgaven på nytt.
"Ta utgangspunkt i noe du selv eller noen du kjenner har opplevd".

Jeg spurte kompisen min "Ørjan, har vi noen sosiale problemer?". Han rista på hodet. Jeg så rundt meg i stua. I dørsprekken inn til kjøkkenet kunne jeg se ei skapdør stå på gløtt. Kjøkkenskapet var overfyllt av glass- og metallemballasje.

"Det der kan jeg betale noen for å hente en gang i måneden, tenkte jeg". Jeg så tilbake på tankekartet mitt og så ordet "rusavhengighet". Jeg spurte Ørjan om det var en god idé. Han syntes det. Fra det øyeblikket, klokka 23.15 9. januar 2011 har jeg dedikert 100 % av livet mitt til Panterne. Fire timer senere var logo og første utkast til forretningsplan for Panterne klart. Dagen etter møtte jeg ordfører Ottervik, markedssjefen i Renholdsverket og direktøren i Studentsamskipnaden. 

Når jeg møtte til første forelesning fem dager senere hadde jeg allerede vært i fem møter om Panterne og utviklet et konsept med et ferdig budsjett. Jeg trodde jeg trengte bare 100.000 kroner for å komme i gang.

To måneder senere hadde studentgruppa som slengte seg på danna foreningen Panterne, og jeg og nyvalgt styremedlem Thea var på besøk hos Sjur Dagestad i Innocos lokaler i Pilestredet for å få råd. Jeg og Thea pitcha idéen.

Sjur lente seg tilbake.

- Dette er bra Chris. Har du snakka med noen rusavhengige om det her?

- Eh...

- Chris, du vet veldig godt hva jeg mener om behovskartlegging før innovasjon?!

Dagen etter var jeg tilbake i Trondheim. Jeg gikk rett bort til ei jente på Trondheim Torg.

- Hei! Er du rusavhengig?

- Eh.. ja?

- Jeg har en idé! Gidder du å høre på meg i fem minutter?

Silje ble min første arbeider. Vi lånte ei tung industritralle av Studentersamfunnet og ringte på hundre dører og spurte om de ville at vi skulle hente pant, glass- og metallemballasje en gang i måneden. 

44 dører ble åpna og 38 husstander registrerte seg. Prototypen var klar, og det skulle ta et år med testing og utvikling før vi kom dit vi er i dag.

Silje og hennes kjæreste Martin sammen med meg klart å bevise to ting.

Det ene vi har bevist er at den skepsisen folk i starten mente at folk ville ha til å slippe rusavhengige inn i nabolagene sine og på dørene sine - den finnes ikke. Av 300 dører vi har ringt på er det ingen som har frontet den skepsisen. De som velger å ikke abonnere er ganske enkelt mennesker som mener de ikke har behov for tjenesten vi leverer. Alle andre vil være med. I dag har vi 100 kunder som betaler 50 kroner i måneden for tjenesten. I løpet av året skal vi ha 500.

Det andre vi har bevist er at ikke bare mennesker med rusbakgrunn, som vi skal jobbe med nå, men at sjøl aktive heroinister - er i stand til å jobbe.

Det er to ting jeg er jævlig stolt av å ha bevist.

- - -

Først bygde jeg og studentgruppa opp en forening og fikk 5000 fra fylkeskommunen til tralle og flyers. Vi forstod raskt at dette måtte litt mer til. Vi måtte bli et selskap. Vi måtte ha aksjekapital. Hva gjør man for å samle kapital til et selskap med navnet Panterne?

Heidi Wang, gründeren av Noen AS og Mathias Storm Michelsen i Gult er Kult hadde til sammen løsningen.

Jeg, Silje og Martin bestemte oss for å reise rundt hele Sør-Norge og samle tomflasker. Vi lånte en varebil av Studbud og en henger av NTNU som vi dekte med bannere fra Trykkpartner Grytting. Vi fikk gratis diesel av bensinstasjoner på veien og kost og losji av mer og mindre bekjente. 

Vi brukte ti dager. Vi var på God Morgen Norge, P4, Midtnytt og Dagsrevyen, i Adresseavisa, i Østlendingen, NRK Sørlandet, Rogaland, Hordaland og Trøndelag -  rubbel og bit av studentaviser og en rekke bransjemagasiner. Til og med lokalavisa Fjuken ville skrive om at vi skulle pante folk ut av rusavhengighet!

På ti dager samla vi pant for 34.000 kroner og Panterne AS kunne bli en realitet.

Men. Ambisjonene hadde vokst, og budsjettene vokste i takt. Vi måtte ha  mye mer penger. Vi måtte ha kontor, markedsføring, uniformer, traller, hodelykter og isbrodder, regnskapsfører, revisor og mye mer.


Så jeg gikk bort til Johan Andresen på en konferanse i Oslo.

- Hei Johan. Jeg er Chris!

Jeg fikk beskjed om å sende inn søknad. Fillern. Jeg sendte inn forretningsplanen.

Men, noen uker senere satt jeg og daværende styreleder Mats på FERDs kontorer på Lysaker. Jeg og Mats hadde planlagt at vi skulle pitche og så se an stemninga og be om hundre tusen hvis stemninga var god. Når vi hadde pitcha lente Katinka Greve Leiner seg tilbake. Stram dame. Jeg døde sagte inni meg.

- Vi gir dere tre hundre tusen nå, mot noen gitte kriterier, men vil at dere skal reise tilbake og tenke gjennom hva dere vil gjøre - hvor mange kan dere hjelpe - hvis dere får en eller to millioner kroner.

Jeg tror ikke vi klarte å skjule smilene våre.
Det ble pils i parken i Oslo den kvelden kan du si.

Noen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde blitt imponert og ringte og sa at vi måtte søke om tilskudd over en ny ordning de hadde oppretta for sosialentreprenører. Nå hadde vi lært, så vi søkte om 300.000.

Vi fikk tilskudd og 8. desember møtte vi to stortingsrepresentanter på Løvebakken for å motta de 300.000 vi hadde søkt om.

Vi har stabla på beina Panterne AS, vi har et kontor, vi har 100 abonnenter, samarbeid med Næringsforeningen i Trondheimsregionen om å få pantere som lykkes ut i ordinære bedrifter og vi har et markedspotensial på rundt 13.000 sentrumsnære husstander bare i Trondheim. Vi har samla et profesjonelt styre og jeg har begynt å ta ut en beskjeden lønn som daglig leder.

- - -

Vi kan hjelpe folk ut i arbeid som i dag ikke har jobb bare fordi samfunnet har stempla dem som ubrukelige.

For meg handler det dette om å fylle hver dag med mening. Jeg vet med meg selv at jeg kan våkne opp, ikke bare i morgen, men også om fem, 15 og 20 år - til noe som er veldig spennende og meningsfyllt. Til noe som handler om mer enn penger.

Tida mi er det viktigste jeg har. Nå og om tjue år jeg bruke mesteparten av min våkne tid på  familie og venner.

Resten av tida mi, altså jobben min, vil jeg bruke på å hjelpe mennesker. Det vil jeg kunne gjøre helt uten å fire på egne krav til levestandard - fordi jeg er daglig leder i en business som går i overskudd! 

Jeg vil fylle hver dag med mening. Hva er målene med ditt liv?

Takk!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar