fredag 14. desember 2012

Hvor mange smiler på T-banen?

I dag gjorde jeg et eksperiment på vei hjem fra jobb. Jeg ville telle smil.
På Jernbanetorget T-banestasjon ventet jeg på bane 4 da jeg begynte å studere folks ansikter. Ingen smilte. "Som vanlig", tenkte jeg - jeg har mange ganger observert at folk på vei fra eller til dagligdagse gjøremål sjeldent smiler.

Jeg har tidligere lagt merke til at folk i offentlig rom verken later til å (1) smile innesluttede smil som uttrykker "nå tenker jeg på noe morsomt eller fint" eller (2) smile utadvente smil (smil som uten ord uttrykker noe sånt som "Heisann, der var du ja - jasså, så du tar også T-bane, ha en fin dag!"). Smil mellom venner (3) som uttrykker "Hihi, det du sa nå var morsomt" forekommer en sjelden gang, men den som ser etter vil bli overrasket over hvor utrykksløse ansikter på T-banen er, selv når åpenbart gode venner snakker om hyggelige ting.

Sammenlignet med Trondheim (byen jeg nettopp flytta fra) er Oslo (byen jeg nå er innbygger av) en maskin hva angår kollektivtrafikk og mennesker fra og til gjøremål. Jeg har blitt overveldet, av og til regelrett gretten av den konstante flyten av trikker, busser, tog, t-baner og sure folk. Heldigvis vet jeg (1) at det kommer til å gå litt over av seg selv ettersom jeg blir vant med det og (2) at jeg innovere for å løse utfordringen, i alle fall for min egen del.

I dag kjedet jeg meg og lot nysgjerrigheten min ta observasjonene mine et vitenskaplig miniskritt videre. Jeg ville gjøre et eksperiment. Fra lengst vest på perrongen gikk jeg til enden lengst øst. Mens jeg gikk langs den overfyllte perrongen møtte og holdt jeg blikkene til 50 mennesker. Jeg studerte ansiktene og kategoriserte de på følgende måte:

1) Minimum antydning til "personlige" smil (når man smiler for seg selv)
2) Minimum antydning til smil rettet mot meg eller andre fremmede
3) Minimum antydning til smil eller latter mellom venner
4) Over hodet ikke antydning til smil

Når T-banen min kom fortsatte jeg eksperimentet inne på toget. Jeg begynte i den fremste vogna og gikk bakover. Når jeg hadde femti observasjoner til (jeg telte kategoriene mine på fingrene og i hodet) satte jeg meg ned ved siden av en fin frue, en inder og et homofilt par. Jeg rettet meg mot paret og sa:

"Nå har jeg gått gjennom hele toget, observert hundre ansikter, og dere to er to av sju som i det hele tatt hadde antydning til smil". Jeg tenkte ikke over hvorfor jeg sa det eller hva som var formålet, og ble  overrasket over at det unge paret tok observasjonen som et kompliment og utbrøt et samtidig "Takk!". Jeg registrerte et smil hos inderen og påpekte "Nå er det åtte av hundreogen!". Inderen, fruen ved siden av meg og tre personer på andre siden av vogna lo forsiktig.

Av dette oppstod en samtale mellom oss sju om hva som får folk til å smile og om hvor lite som skal til. Flere påpekte at småting mennesker gjør, ansikter og blikk som møtes, mennesker som (1) anerkjenner hverandres eksistens, (2) ser hverandre og (3) snakker sammen øker sannsynligheten for at noen smiler. En av utfordringene er at de fleste kategorisk unnviker å få direkte ansiktskontakt med fremmede.

Bussjåfører og "kassadamer" ble nevnt som to av mange grupper som kan påvirke hvorvidt vi smiler eller ikke, og flere fortalte eksempler på morsomme ting buss- og trikkesjåfører har sagt med og uten mikrofon. Mange av mine venner i Trondheim husker "Bunnprismannen" og jeg vet det finnes mange slike butikkmedarbeidere, taxisjåfører, resepsjonister, parkeringsvakter og rengjørere rundt omkring. Mennesker som rett og slett gjør det til en greie å glede andre.

Da jeg gikk av smilte jeg bredt for meg selv. Jeg hadde hatt en hyggelig og interessant samtale med 7 fremmede, smilende mennesker på T-banen. Det er ikke hver dag.

Bare ved å formidle observasjonen (7/100, altså 7 %) økte jeg smileandelen på de observerte ansiktene til (12/105, altså 11,4 %). Det representerer en økning på 38 %.

Jeg kommer til å fortsette å "forske" på T-banen" og rapportere tilbake til dere. Bidra gjerne med innspill og kommentarer, og kom gjerne med forslag til hypoteser jeg kan teste ut.

Hvem møter du i din hverdag og hva gjør du for å lokke frem smil? Smiler du selv på vei til og fra jobb? I hvilken grad gleder du deg over alt det du har og alt det du kan gjøre?

For de spesielt interesserte var fordelingen før samtalen slik:


(1)  2 antydninger til "personlige" smil (når man smiler for seg selv) - begge disse så ned i en mobiltelefon.
(2)  Ingen antydning til smil rettet mot meg eller andre fremmede
(3)  5 smil eller latter mellom venner
(4)  93 personer uten antydning til smil

4 kommentarer:

  1. Kom til Ski, her smiler nesten alle :) Både på butikken, på gaten og hvis man tilfeldigvis går i noen.

    SvarSlett
  2. Smilte du da du gikk der og studerte alle andre? Om du hadde gjort det, så ville prosentandelen din vært mye større. Smil - og de fleste smiler tilbake :-)

    SvarSlett
  3. Selvfølgelig smilte jeg. Hvis ikke ville ikke eksperimentet vært særlig meningsfullt.

    At man bør smile mer til fremmede var jo litt av poenget med hele innlegget.

    SvarSlett
  4. hei der! sååå fin blogg! gleder meg til å lese mer av deg! digger måten du tenker på og legger ved link om smiliing fra min blogg. smilte som en tulling til folk en hel dag, fjernt hvordan noen reagerte! ha en god dag! mvh og smil- renate

    http://thegrandproject.blogspot.no/2011/04/day-94-good-things-come-to-those-who_12.html

    http://thegrandproject.blogspot.no/2011/04/day-94-good-things-come-to-those-who.html

    SvarSlett