torsdag 20. februar 2014

Flaksball

Et ærlig blogginnlegg om når mennesker (og gründere) møter mennesker




Jeg tror på tilfeldigheter. Eller, altså, det blir feil å si, siden jeg er mekanisk determinist. Rent ordrett betyr det at jeg ikke tror på tilfeldigheter i det hele tatt. Jeg tror alt har en årsak og at alle årsaker fører til konsekvenser. Nettopp derfor er tilfeldigheter ekstremt viktig. Jeg skal prøve å forklare.

En del buddhister (og en del andre folk) snakker om sommerfugleffekten. Det handler enkelt forklart om at hver eneste lille handling eller hendelse kan ha enorme, katastrofale eller nesten utrolige konsekvenser. Et smil til et menneske i kiosken kan gi henne selvtilliten til å gå bort til mannen som hun senere får barn med, barna får barnebarn, de får oldebarn... du skjønner tegninga. Du hadde ikke eksistert hvis ikke tipp-tipp-tipp oldefaren din hadde spandert fra lommelerka på hu som ble tipp-tipp-tipp oldemora di.

Alle små handlinger kan i seg selv være veldig viktige, og det er bare en tenkt ånd som forstår alle sammenhenger og har all informasjon, som kan forutse hvilke. Én komet har en bane, en vekt, etc. og vil havne der den havner. Astronomer regner på sånt, og stort sett regner de riktig. Noen ganger regner de feil. Noen ganger har de feil inndata. Da blir alt feil. Hvis vi har alle korrekte inndata om øyeblikket og kjenner alle naturlover kan vi teoretisk sett regne ut alt som vil skje i fremtida.

Ingen kan forutse hvilke handlinger som er viktig. Så til saken.

Jeg har en hypotese om at de som lykkes med gründerskap og prosjekter av forskjellige slag, de har ikke bare en god evne til å forstå hvilke mennesker som potensielt kan være viktige, de er også naive.

Med det mener jeg at enkelte mennesker bevisst er naive i den betydning at de gir folk en sjanse. Han slubberten med slufsete jakke kan være en god arbeidstaker eller partner. Han fyren med stor kvise på nesa kan være en investor. Han utrivelige fyren som uhøflig bumper borti deg på vei ut av bussen kan komme med kritikken som gjør at du skjønner at du må endre kursen i det du holder på med. Jeg har tenkt på dette lenge, og jeg har også tenkt at jeg har lyst til å skrive en akademisk artikkel om akkurat dette fenomenet, altså at gründertyper handler på en bestemt møte når de møter nye mennesker, og at de, i det de forstår at magi er i ferd med å oppstå, handler bevisst.

I dag fikk jeg en e-post fra min gode venn og styreleder i Panterne, Stina Låstad, som var videresendt fra Max Graff, en av hennes medstudenter ved Entreprenørskolen (anbefales). Modellen spores, så langt jeg vet tilbake til Halvor Gregusson (tidligere entreprenørskolestudent, nå CEO og hovedaksjonær i Rocketfarm som har 11 ansatte), og jeg gjengir den med tillatelse fra alle tre.
Se for deg to hendelser; A og B, der begge innebærer et ønskelig og positivt utfall. A kan være at du består eksamen i strategisk ledelse, mens B kan være at en tilfeldig kar du snakker med på bussen viser seg å være en investor som ender opp med å investere 500.000 i oppstarten din. La oss si at A har 90 % sannsynlighet og B har 1 %. Da kan man i praksis regne med å stå i stratled, mens hvis karen du tilfeldigvis snakka med på bussen faktisk investerer i oppstarten din vil du kalle det griseflaks. Flaksmodellen handler om å tilrettelegge for så mange potensielle B-hendelser at sannsynligheten for at hvertfall én av dem inntreffer, vokser så mye at man til slutt kan regne med at noe av det skjer. Da kan man plutselig kalle det mer kalkulert, eller styrt flaks, mer enn tilfeldigheter. Slike forsøk har vi kalt flaksballer.

Overført til mer praktisk entreprenørskolebruk betyr dette at man bør gripe alle sjanser man får til å prate med nye mennesker, og spesielt samtaler man ikke ser noen umiddelbar nytte av der og da. Ta i mot hjelp fra alle som vil bidra, selv om man kanskje ikke umiddelbart ser hva de har å komme med. Snakk med tilfeldige folk på bussen, selv om de ikke ser ut som investorer. Hvordan ser investorer ut anywayz? Det var denne måten vi etterhvert begynte å jobbe etter med Legade, og når man gjør det vil man sjelden gå glipp av gode muligheter. Mange entreprenører har jo en god magefølelse, men det er ikke alltid man klarer å forklare det rasjonelt og objektivt til de andre på gruppen. Det fører ofte til at gode sjanser ikke følges opp, fordi man ikke får solgt det inn til resten av teamet. Med flaksmodellen holder det å begrunne slike innfall av god magefølelse som flaksballer: "vi bare prøver da, slenger ut en flaksball?" Når det er lite å tape og mye å vinne bør man bare gi det et forsøk, og slenge ut sånne flaksballer i alle retninger.

En annen konsekvens av flaksmodellen er at man aldri bør holde ideene sine hemmelig. Snakk om ideen din til alle, selv om du ikke har begynt å jobbe med den engang. Det er nemlig ganske mye større sannsynlighet for at de du snakker med har noe å bidra med, kjenner viktige personer i bransjen eller vet om interesserte investorer, enn at de løper hjem og stjeler ideen. I tillegg er det sjelden ideer er så bra at ingen har kommet på dem før.
For min del er dette første gang jeg har fått et slags kvasiteoretisk fundament for min teori om at de som lykkes med entreprenørskap ofte tar tak i bekjentskaper, og at tilfeldige møter er veldig viktige. Når jeg konfronterte Stina med hvordan denne historien "traff meg" sendte hun meg tre interessante linker. Hvis du synes dette er like spennende som meg kan det hende du synes disse to lenkene er like spennende som jeg gjør.
Halvor Gregusson (som så langt jeg vet er opphavsmann til modellen ovenfor) er nevnt i en artikkel om småprat. Jeg er ambivalent til forfatterens, Agnethe Weissers, oppfatning av at dette handler om at man hele tiden skal måtte "selge seg selv", men tror det Gregussen og Høibakk snakker om egentlig handler like mye om å "være seg selv" på en kanskje litt utadvent og bevisst måte. Ingen liker folk som prøver å være noen andre enn seg selv. Kanskje handler det litt om å være nysgjerrig på andre, og litt om å dele en oppriktig mening eller historie?

Uten å hevde at jeg er vellykka gründer kan jeg se tilbake og se at det finnes mennesker jeg på en eller annen måte har likt så godt at jeg har lyst til å jobbe med dem, ikke bare på grunn av kvalifikasjoner, men også på grunn av personlig kjemi.

Det gjelder gründer mannen jeg i dag jobber for, Sjur Dagestad. Han deler veldig personlig fra sine gründererfaringer både på scena som foredragsholder, men er også veldig personlig og ærlig når han første gang møter deg som menneske. Styreleder i Panterne AS, Stina Låstad er profesjonell, men har også mange gode historier å fortelle og er en god venn som jeg stoler veldig på. Daglig leder i samme selskap, Jørgen Veiby oser av ektefølt engasjement for å skape noe. Jeg møtte Jørgen tilfeldig, og hadde ikke han dukka opp på rett tidspunkt hadde Panterne AS vært like dødt i dag som det var i desember 2012, altså nesten helt dødt. Selskapet gjenoppstår med ny profil og nytt navn 3. mars 2014.

Merete Grimeland og hennes medeier Therese Byhring i World Wide Narrative er svært dyktige, men også herlige, positive og kreative mennesker å jobbe med. Marthe Sootholtet oser av profesjonalitet samtidig som hun også oppleves som en varmt og omsorgsfull person, ei som bryr seg om deg. Grethe Stave i Apriori Utvikling deler samme egenskap og er ikke bare veldig dyktig, men også tilfeldigvis veldig morsom å drikke rødvin med (jeg håper på mer av det). Pøbelgründer Eddi Eidsvåg er travelt opptatt og interesserrer seg sannsynligvis lite for blogginnlegg som dette, men er en dyp of reflektert person som deler veldig personlig og lytter oppmerksomt når du får ham på tomannshånd.

Fellesnevneren er at de jeg har lyst til å jobbe med er folk jeg føler en personlig kobling til eller føler en kjemi med. Ikke noe suprise. Det gjelder Heidi i Noen AS et jern, en pådriver uten like, Geir på Abildsø Gård, en idealist i en asfaltjungel, Stine i Husbanken, et fleksibelt smil i et hav av byråkrater og Knut på Flerkulturelt Etablerersenter i Groruddalen, en varm, jovial og engasjert person som vil noe i en kald kommue. Noen personer har gjort slik inntrykk at jeg har lyst til å jobbe med dem, allerede før jeg snakka med dem, så som Marianne Danielsen i Engasjert Byrå, Viggo Venn i Gult er kult og Kristina Brend i GGDT.

Noen ganger føler man selv at en har gjort en dårlig jobb og opptrådt uprofesjonelt i møte med veldig flinke folk. Det har jeg dårlig samvittighet for at jeg gjorde i møte med Ole Henrik Haukvik og Marit Åsheim. Nå har jeg sagt unnskyld til begge. Bedre sent enn aldri.

Det sies at man ikke skal blande business og pleasure, men det er først når man legger møteagendaen til side at man kan bli kjent som mennesker. Å "skrive en kontrakt" er en ting, men samarbeid krever at man kjenner hverandre.

En smart fyr, (jeg husker deg godt, W), fortalte meg en gang på et utested at jeg ikke så mennesker og at jeg var et "fattig menneske". Det siste traff meg hardt. Hardere enn W trodde. Om ikke jeg har tatt det til meg i så stor grad som jeg burde, så har jeg i alle fall på et teoretisk plan lært mye av det.

Jeg prøver å se fremmede og kjente i øynene. Jeg prøver å huske hva folk heter og være interessert, også i de jeg egentlig ikke tror er så interessante. Erfaringen min etter det W fortalte meg har lært meg at jeg ofte tar feil når jeg ved første øyekast tror at folk ikke er spennende. Mistanken min er at W fortsatt har mye å lære meg. Alle mennesker har noe jeg ikke har.

Jeg tror mange av de som egentlig er avhengige av å jobbe tett sammen, egentlig kjenner hverandre alt for dårlig. Hvor mye tid legger du inn etter møter for å bli kjent med de du har møtt?

Så til det jeg har lyst til å skrive mastergrad om:

Hypotese:
De som har kommet langt med å etablere en vellykka virksomhet (problematiseres og defineres) gjør et eller annet spesielt (problematiseres og defineres) når de, ofte litt tilfeldig, møter nye mennesker.
Metode:
Dybdeintervju av ti vellykka gründere (problematiseres og defineres) som beskriver fem personer som har vært viktige for at de lyktes (problematiseres og defineres), for deretter å grave tilbake og finne ut hvordan de møttes og hva de gjorde for å "ivareta" kontakten med personen rett etter at de møttes.
Teori:
Må graves frem. Kanskje fra lenkene ovenfor.
Bør dette bli en mastergrad, eller er det bare vissvass? Kom igjen nå, ærlige svar! Det som er sikkert er at hva jeg skal gjøre i fremtiden avhenger av hvem jeg møter og hvem jeg får lyst til å jobbe med.

Kanskje får hun i kiosken selvtillitt, men går aldri bort til mannen. Kanskje hun istedet inviterer meg på en kaffe og blir min fremtidige kone? Du vet aldri med sommerfugleffekten. Hvert smil teller. Smil til alle. Selv til de triste folka på bussen hver morgen.

3 kommentarer:

  1. Kjmepeinnlegg Chris. Takk for referansen! Dette skulle jeg likt å se en masteroppgave på. Og må legge til historien om hvordan jeg traff initiavitvtakern til selskapene våre på.

    Det var på oppfriskningkurs i matte på NTNU for oss nye studenter. Dagen før hadde jeg og en annen kompis og nå co-founder, slitt med en oppgave, og ble så glad da vi som de siste i rommet fikk det til, løp opp på tavla og skrev PI (3,1415..) med 8 desimaler på tavla og "LA STÅ". Da vi satte oss ned som første i rommet dagen etterpå, lurte vi på om noen kom til å legge merke til den særdeles nærdete fremtoningen på tavla. Ingen gjorde så mye som en mine, før Håvard kom inn i rommet, så opp på tavla, tok opp krittet, skrev desimal nummer 9 - 10 - og 11, la ned krittet, kom bort til bordet vårt, og lurte på om han kunne sitte med oss.

    4 år senere samlet Håvard sammen gjengen og sa at vi må starte noe selv så vi ikke havner i oljebransjen alle mann. Det var starten på de to selskapene vi nå driver, Rocketfarm og nLink.

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha. Jeg liker historien. Det du beskriver er folk som gjør noe litt "rart", også er det noen andre som liker det og følger opp, og plutselig har man noe til felles, en felles plattform.

      Slett
    2. Kan du dele dette på flaksballsiden, Halvor?

      Slett