tirsdag 10. november 2015

Jeg er lykkejeger

SYRIA: Kanskje du også hadde søkt lykken et bedre sted hvis huset ditt så slik ut?
Smak på ordet. Hva betyr det? «Lykkejeger». En som jakter på lykke. Er vi ikke alle på jakt tter å optimalisere vår egen lykke? Diskusjonen som pågår i medier og sosiale medier får meg til å tenke på en av bacheloroppgavene jeg avla ved NTNU:
«Lykkejegere og grunnløse asylsøkere? - En kvalitativ undersøkelse av hvordan flyktningforvaltningas, politikeres og journalisters begrepsbruk ved omtale av innvandrere varierer»
Jeg skrev oppgaven i 2008 men den er faktisk mer aktuell i dag enn den gang.

I oppgaven avdekket jeg at myndighetene (forvaltninga) er konsistente og nokså presise i sin begrepsbruk om nye landsmenn, men at politikere og journalister er henholdsvis mer, og enda mer, upresise, og at sistnenvtes språkbruk om nye landsmenn rett og slett ofte blir helt meningsløs.

Blant spørsmålene i oppgaven var:  Hva er en lykkejeger? Hva er en grunnløs asylsøker? Hva er en falsk asylsøker?

Kan en person være grunnløs i seg selv? Nei, selvfølgelig ikke. Ikke en gang en asylsøknad kan være grunnløs. Alle har en grunn til å søke. Noen personer har ikke krav på beskyttelse og får dermed avslag, men søknaden er ikke grunnløs av den grunn. Kanskje man bare leter etter et bedre liv?

Fysj! Bedre liv, tenke seg til!

Hvorfor fremstiles søken etter bedre liv, eller «lykkejakt», om du vil, som et onde eller som en uting? Som om vi ikke alle vil ha det best mulig? Som om det å søke et bedre liv for seg å sin familie er en synd eller noe kriminelt? Jeg gjør det faktisk til et poeng å søke etter et bedre liv i alt jeg gjør, i å finne veien til mest mulig glede.

Fra oppgaven min:
«Ordet lykkejeger kan, brukt og forstått brukt i forbindelse med innvandring, tolkes på flere måter, men vil antageligvis hovedsakelig kunne opp fattes som mennesker som kommer hit for å oppnå lykke, altså at pull-faktoren er større enn push-faktoren, at man ikke flykter fra noe, men at man satt på spissen reiser av rene bekvemmelighetssyn. 
Alternativt vil en kunne tolke ordet mer moderat, altså at mennesker som har «havna i uløkka» ønsker å finne lykke ved nettopp å komme seg ut av ulykken.»
UDI snakker nokså presist om personer med grunnløse asylsøknader om personer som har en søknad som ikke faller innenfor regelverket. De skiller imidlertid mellom (1) de som har åpenbart grunnløse søknader, f.eks. en del mennesker som har lovlig opphold i Russland og ikke vil kunne få asyl i Norge og (2) mennesker som har det man regner som grunnlag for å søke men allikevel ikke innvilges asyl.

Selv om en kan kritisere UDIs bruk av begrepet «grunnløse asylsøknader» fordi det rett og slett ikke er meningsbærende (alle har en grunn), er det mye verre med journalister og politikere, spesielt Fremskrittspartiet.

De sauser like gjerne hele grøten sammen til en flod, en strøm, horder av grunnløse asylsøkere, lykkejegere, oportunister og sjarlataner som kommer hit med mobiltelefonene sine bare for å få det bittelitt bedre - og atpåtil er misfornøyd med maten de får på asylmottak (3 av 85).

Ingen mennesker er grunnløse.
Jeg er selv en lykkejeger.
Det tipper jeg du også er.

Vi bor i et av verdens beste land, men jeg skammer meg over å dele lokalmiljø med folk som skal ha lykkejakt til å være noe negativt. Jeg skammer meg over den debatten vi har i Norge i dag og over å dele nasjonalitet med mennesker som gulper opp så mye brunt, rasistisk grums som vi ser i kommentarfeltene.

Hvordan kan streng asylpolitikk være rettferdig når vi seiler i et overdimensjonert skip av penger, med druknende folk svømmende etter?

tirsdag 20. oktober 2015

Liv og lære i liv og politikk


DOBBELTMORALSK?
Solvik-Olsen (FrP) kjørte regjeringsbil fra debatten og kritiserer Lan Marie Nguyen Berg (MDG) (som ikke eier bil) for at hun tok taxi (utenfor ring 1) selv om hun vil innføre forbud mot privatbiler (ikke taxiforbud) innenfor ring 1.

Jeg har tenkt på dette med liv og lære i politikken en stund, men når Solvik-Olsen reagerer på at miljøpolitikere tar taxi, synes jeg det er en gyllen anledning til å fronte noe jeg mener er ganske viktig:

Politikere må få lov til å gjøre ting de mener bør bli forbudt så lenge det ikke ennå er forbudt.

torsdag 28. mai 2015

I dag spiste jeg en hamburger

I dag spiste jeg en hamburger. Når jeg var ferdig ba jeg pent servitøren om å få snakke med noen på kjøkkenet.

- Vad mener du?

- Jeg vil snakke med noen på kjøkkenet.

- Va?

- Jeg vil snakke med de som lager maten her. Kokken for eksempel, eller kjøkkensjefen.

- Eh. Ja. Ok.. Hmm. Javel.

Det går tre minutter. Sjefsservitør/hovmester kommer til bordet.

- Du vil snakke med noen på kjøkkenet?

- Ja.

- Varför det?

- Jeg vil fortelle de noe.

- Eh. Ok. Just.. venta lite bara.

Etter tre nye minutter kommer det en fyr med forkle og blå kokkelue ut og stiller seg foran meg med hendene foldet foran seg. Han kikker litt ned mot gulvet og spør hva det er. Jeg sier:

- Jeg ville bare si at jeg har spist veldig mange hamburgere i mitt liv, sikkert ikke fler enn gjennomsnittet, men jeg er 29 år, så det har blitt en del burgere opp igjennom. Jeg har også spist hamburger på en del steder i Oslo som ifølge et par kilder skal ha Oslos beste burger. Jeg har allikevel aldri smakt en burger som er så god som den jeg fikk i dag. Du lager fantastisk god mat. Burger regnes ikke som gourmet-mat, men det du serverer her er virkelig godt. Ofte gleder man seg til første bit eller slurk av noe, i dag gledet jeg meg like mye til siste bit. Det er synd maten du lager serveres av så uoppmerksomme og lite serviceinnstilte servitører. Du bør egentlig jobbe et bedre sted, så god mat som du lager, men inntil videre skal du ta med deg det jeg sier og fortsette å gjøre en god jobb her. Hils resten av kjøkkenet og si det samme!

Kokken sier tusen takk, smiler bredt og går tilbake til kjøkkenet uten å si noe mer.

Deretter kommer en av de uoppmerksomme servitørene bort til meg og sier «För en fantastisk menniska du är! Här är en gratis øl til deg!».

Da fikk jeg litt flau smak i munnen. Det skylte jeg ned med 0,6 liter Ringnes.


Daniel Milford tvinger seg selv til å skrive bøker ved å fortelle folk at han skal skrive bok. Noe av tanken er at ambisjoner som holdes hemmelig i mindre grad blir realiteter enn de som formidles. Desto flere mennesker som har hørt deg si «Jeg skal...» desto større press for å levere. Dette tror jeg er en god strategi. I Milfords tilfelle finnes beviset blant annet her. Jeg vil på samme måte tvinge meg selv til å gjøre ting jeg skulle ønske at jeg gjorde ved å si offentlig at jeg skal gjøre det. Man må prøve å være sitt beste. Ikke helt målbart, men dog; jeg vil tilstrebe å rose flest mulig av menneskene rundt meg som fortjener det.

onsdag 27. mai 2015

Hvordan finansiere sosialt entreprenørskap

Therese i World Wide Narrative ba meg om å holde et syv minutters innlegg om hvordan mitt selskap Medarbeiderne har fått finansiering på Impact Coffee i dag tidlig. Syv minutter var ikke nok, så her er blogginnlegget.

torsdag 16. april 2015

Hva er en bedrift?

En sjelden gang møter jeg folk som er skeptisk til at jeg jobber i en bedrift som skal tjene penger.

Spesielt folk på venstresida og enkelte offentlige ansatte synes samarbeid med bedrifter er skummelt og antar ofte at bedrifters eneste motiv og funksjon er å tjene penger.

Les videre på Innocos blogg.

tirsdag 3. mars 2015

Sosial lapskaus

«Sosial lapskaus»: Bittens flyvende gris
Om hvorfor sosialt entreprenørskap må defineres og hvorfor effekten av sosialt entreprenørskap må måles.

Av og til er Bitten Schei og jeg uenige om ting. Vi er også enige om mye, men mest er vi uenige.

Bitten er ei tøff og innenfor feltet sosialt entreprenørskap relativt godt profilert dame. Hun ønsker i likhet med meg å påvirke hvordan sosialt entreprenørskap skal defineres i Norge og hvordan det offentlige skal stille seg til fenomenet.

Tidligere har Bitten under tittelen «sosial lapskaus» delt sosialentreprenører inn i gruppene underdogs, akademikere og omdømmebyggere.

Jeg lot innlegget ligge den gangen, men nå har jeg og Bitten vært på samme seminar, uten at jeg kan skjønne at vi har vært på samme seminar.

Hun skriver om dette på Facebook-gruppen Nettverk for sosialt entreprenørskap:
«I går var jeg på seminar om ”Nye finansieringsformer for framtidens samfunnsutfordringer”.»
OK. Tilsynelatnde samme seminar. Videre skriver hun.
«Har vært hektet av feltet i et år, og fikk meg en liten AHA opplevelse. Nå er det slutt på storytellingen. Nå skal det måles, veies og telles. Nå kommer det ovenfra det meste. Begreper som Social Impact Bonds og Social Impact Investments er viktig å kunne. Og det dreier seg om Value For Money. 
Her er det mye å ta tak i. For det første; ingen på dette seminaret har sagt at vi skal slutte å fortelle historiene om sosialentreprenører og de vi prøver å løfte.

Så til «måles og veies». Vi har en lang historie med snille fond og stiftelser, samt etablert statlig praksis for å dele ut (les: spy ut) penger til gode formål uten å be om annet enn rapporter tilbake. Vi vet lite eller ingenting om hvor godt dette virker. For meg er noe av poenget med sosialt entreprenørskap nettopp at vi kan skape målbar sosial verdi.

Dette handler ikke om at det bare har samfunnsøkonomisk verdi dersom John blir rusfri eller Nils slutter å mobbe Eva. Det handler om at vi faktisk kan kvantifisere og telle hvor mange som før ble mobba, men nå har det bra, hvor mange som før var rusa, men nå har jobb og hvor mange epler som råtna før, men som nå blir spist.

Jeg håper at alle de som ønsker å bruke penger på å løfte sosialentreprenører (herunder både stater, kommuner, stiftelser og rike inkler) prøver å få mest mulig ut av pengene. Selvfølgelig vil man ha størst mulig sosial verdi for pengene. Derfor er «value for money» viktig.
«Det er tydelig at pionertiden er slutt der vi hadde fokus på den sosiale entreprenøren som vil forandre verden nedenfra. Nå er det en mur av instrumentelle rammer som skal utvikles, der den sosiale entreprenøren skal disiplineres og tilpasse seg.»
Pionertiden og hvem som starta med sosialt entreprenørskap i Norge gidder jeg ikke å kommentere.

tirsdag 20. januar 2015

Takk for dansen!

Kjenner du følelsen av å gå, eller nesten danse nedover gata i regn, snø eller sol med headset på hodet og føle at du er hovedpersonen i musikkvideoen om... om å gå på gata, om dagen din, om dette året eller hele livet ditt? I dag hadde jeg det slik.