tirsdag 3. mars 2015

Sosial lapskaus

«Sosial lapskaus»: Bittens flyvende gris
Om hvorfor sosialt entreprenørskap må defineres og hvorfor effekten av sosialt entreprenørskap må måles.

Av og til er Bitten Schei og jeg uenige om ting. Vi er også enige om mye, men mest er vi uenige.

Bitten er ei tøff og innenfor feltet sosialt entreprenørskap relativt godt profilert dame. Hun ønsker i likhet med meg å påvirke hvordan sosialt entreprenørskap skal defineres i Norge og hvordan det offentlige skal stille seg til fenomenet.

Tidligere har Bitten under tittelen «sosial lapskaus» delt sosialentreprenører inn i gruppene underdogs, akademikere og omdømmebyggere.

Jeg lot innlegget ligge den gangen, men nå har jeg og Bitten vært på samme seminar, uten at jeg kan skjønne at vi har vært på samme seminar.

Hun skriver om dette på Facebook-gruppen Nettverk for sosialt entreprenørskap:
«I går var jeg på seminar om ”Nye finansieringsformer for framtidens samfunnsutfordringer”.»
OK. Tilsynelatnde samme seminar. Videre skriver hun.
«Har vært hektet av feltet i et år, og fikk meg en liten AHA opplevelse. Nå er det slutt på storytellingen. Nå skal det måles, veies og telles. Nå kommer det ovenfra det meste. Begreper som Social Impact Bonds og Social Impact Investments er viktig å kunne. Og det dreier seg om Value For Money. 
Her er det mye å ta tak i. For det første; ingen på dette seminaret har sagt at vi skal slutte å fortelle historiene om sosialentreprenører og de vi prøver å løfte.

Så til «måles og veies». Vi har en lang historie med snille fond og stiftelser, samt etablert statlig praksis for å dele ut (les: spy ut) penger til gode formål uten å be om annet enn rapporter tilbake. Vi vet lite eller ingenting om hvor godt dette virker. For meg er noe av poenget med sosialt entreprenørskap nettopp at vi kan skape målbar sosial verdi.

Dette handler ikke om at det bare har samfunnsøkonomisk verdi dersom John blir rusfri eller Nils slutter å mobbe Eva. Det handler om at vi faktisk kan kvantifisere og telle hvor mange som før ble mobba, men nå har det bra, hvor mange som før var rusa, men nå har jobb og hvor mange epler som råtna før, men som nå blir spist.

Jeg håper at alle de som ønsker å bruke penger på å løfte sosialentreprenører (herunder både stater, kommuner, stiftelser og rike inkler) prøver å få mest mulig ut av pengene. Selvfølgelig vil man ha størst mulig sosial verdi for pengene. Derfor er «value for money» viktig.
«Det er tydelig at pionertiden er slutt der vi hadde fokus på den sosiale entreprenøren som vil forandre verden nedenfra. Nå er det en mur av instrumentelle rammer som skal utvikles, der den sosiale entreprenøren skal disiplineres og tilpasse seg.»
Pionertiden og hvem som starta med sosialt entreprenørskap i Norge gidder jeg ikke å kommentere.


I fjor skrev Bitten:
Det finnes minst tre typer av sosiale entreprenører. De som kommer fra målgruppen, de som ser at dette er et felt som har et fremtidig stort forretningspotensiale, og de som vil gi noe tilbake til samfunnet og profilerer seg sosialt.
Bitten har rett i at sosialentreprenører kommer fra mange lag, men jeg synes inndelingen blir litt for enkelt og litt ganske svarthvitt. Jeg er enig i at akademikere ofte tilsauser virkeligheten med modeller som ikke har rot i virkeligheten, men jeg mener den viktigste kategorien sosialentreprenører mangler. 

Bitten glemmer helt eller utelater bevisst alle de aktørene som har vokst frem basert på idealisme, kjennskap til et samfunnsproblem og hardt arbeid uten at gründeren nødvendigvis selv har vært i grøfta. Noen aktører har bygd opp større sosiale bedrifter som både er idealistiske, profesjonelle, tjener penger og skaper sosial verdi. Ferd Sosiale Entreprenører løfter frem mange av dem.

Er det slik at utdannelse eller å ikke ha vært på trygd skal være ekskluderende fra å jobbe med sosialt entreprenørskap?

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke visste noe som helst om rusavhengighet da jeg i 2011 stifta foreningen Panterne (nå Medarbeiderne AS). Burde jeg derfor ikke prøvd?

Jeg har lært rusavhengige og tidligere rusavhengige å kjenne steg for steg og jeg er smertelig klar over at jeg aldri kan bli utlært og aldri kan forstå hva det innebærer å være avhengig.  Bør jeg derfor legge ned vårt arbeid med å skape arbeidsplasser?

Jeg har mange mil å gå og mange grøfter å krabbe opp fra før jeg har like mye livserfaring som Bitten Schei, men jeg tror faktisk at det profesjonelle teamet som Medarbeiderne består av kan klare å bygge opp et selskap som kan skape arbeidsplasser for tidligere rusavhengige. For meg er det det viktigste. Sammen med tidligere rusavhengige skal vi prøve og feile oss frem til løsningen.

Jeg tror, som Bitten, at det er essensielt å vite hvor skoen trykker. Vi som ikke har den på må gå og spørre de som har den på. Jeg snakker med tidligere rusavhengige, Bitten med kvinner i Uganda.

Jeg bygde i praksis opp Panterne sammen med to Sorgenfri-selgere. De har vært med på å definere selskapets utvikling fra starten av og gjør det fortsatt. Etter Silje og Martin har John og Arne, to tidligere rusavhengige vært med på å forme selskapet. Nå er det «Toffer» og Fredrik som er mine viktigste kilder til hvordan vi skal jobbe. De vet alle hvor skoen trykker. Å åpne dører for disse menneskene har hele tiden vært vår ambisjon og drifkraft. 

Jeg skal ikke late som om det ikke samtidig ligger prestisje i å bygge opp et selskap, eller som om jeg har tenkt å leve som underbetalt mens jeg gjør det. Jeg er konsulent på dagtid og jobber med Medarbeiderne på fritiden.

Jeg skrev i det noe provoserende blogginnlegget «Tjen penger på sosiale problemer» at selvrealiseringsdamer med lilla skjerf i for stor grad definerer «sosialt entreprenørskap». Hovedpoenget i innlegget var at det måtte være bedre med snille selskap en allminnelige kommersielle selskap, og at man i alle fall må være profesjonell for å tiltrekke seg oppstartskapital.

Bitten Schei følte seg (helt uten at hun var nevnt) åpenbart truffet og reagerte momentant på Facebook:
Til alle unge oppblåste gutter som knapt er tørr bak ørene og som tror de har funnet sannheten. Og som hetser kvinner med lilla sjerf: I dag er det Mothers Day. Ikke glem at du en gang var født av en kvinne. Det er det mest powerfulle og innovative som gjøres kan. Du vil aldri overgå det selv om du prøver å erobre verden.
For all del, jeg har ingen ambisjon om å føde noe som helst. Bitten og jeg ble venner igjen etter litt diskusjon, og Bitten er tilgitt for den usaklige kommentaren. Jeg håper hun respekterer meg slik jeg respekterer henne.

Bitten er en pådriver, en ildsjel, en løve, ei dame det åpenbart er mye tak i. Hun driver det jeg har inntrykk av at er gode bistands- og selvhjelpsprosjekter for kvinnegrupper i Uganda. Bitten og jeg har nok mye til felles når det kommer til stykket, så jeg tillater meg å si at Mother Courage og hennes nettverk holder på med verdifullt veldedig arbeid, men ikke sosialt entreprenørskap. Forretningsmodellen mangler, eller er i beste fall ikke synliggjort.

Jeg ønsker uorganiserte og selvstendige folk som har vært i grøfta velkommen til å starte selskaper, og i den grad jeg kan bidra med kompetanse på forretningsutvikling eller selskapsetablering gjør jeg det gjerne. Jeg mener allikevel at man ikke nødvendigvis må være liten, uorganisert og selvstendig næringsdrivende for å skape sosial verdi. Kanskje spesielt ikke det siste?

Noen ganger «vinner» «de store» fordi de er bedre på å skape bærekraftige organisasjoner med sosiale resultater. De tjener penger, måler hvilken sosial verdi de har skapt, justerer kursen og reinvesterer i samme problem. Jeg synes de som har størst sannsynlighet til å lykkes med akkurat det skal få pengene.

Det er en dårlig idé om NAV og andre kaster snille penger ut til selvstendig næringsdrivende uten et klart forretningskonsept og klart avgrenset marked for produktene/tjenestene sine. Behovene må komme fra målgruppa, men vi andre må få lov til å foreslå løsninger.

Bitten og jeg kan være helt enig om at større kommersielle bedrifter med sterk CSR-profil og satsning på omdømmebygging er og blir kommersielle bedrifter. Disse bør ikke slippe til når NAV skal dele ut penger til sosiale entreprenører.

«Sosial lapskaus»: Bittens blå kuer
Det er imidlertid en vesensforskjell mellom å være kommersiell for å tjene mest mulig penger, og å tenke kommersielt for å tjene penger til en virksomhet som eksisterer for å skape sosiale resultater. I Medarbeiderne må vi tenke kommersielt for å tjene penger, slik at vi kan lønne de tidligere rusavhengige vi skal ansette.

Jeg synes seminaret om «Nye finansieringsformer for samfunnsunnovasjon» var kjempebra, og Sparebankstiftelsen og Socentral bidro med dette seminaret til å vise hvordan feltet sosialt entreprenørskap virkelig kan vokse og de gode løsningene skaleres. 

Maybe small is great, Bitten, but that does not mean professional, organized, or even big means bad.

Hvis det finnes én person i hele kongeriket Norge som har bidratt til «sosial lapskaus» (for øvrig et veldig beskrivende begrep), så er det nettopp Bitten Schei selv.

Sosial lapskaus sjøl.

«Sosial ratatouille»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar