tirsdag 10. november 2015

Jeg er lykkejeger

SYRIA: Kanskje du også hadde søkt lykken et bedre sted hvis huset ditt så slik ut?
Smak på ordet. Hva betyr det? «Lykkejeger». En som jakter på lykke. Er vi ikke alle på jakt tter å optimalisere vår egen lykke? Diskusjonen som pågår i medier og sosiale medier får meg til å tenke på en av bacheloroppgavene jeg avla ved NTNU:
«Lykkejegere og grunnløse asylsøkere? - En kvalitativ undersøkelse av hvordan flyktningforvaltningas, politikeres og journalisters begrepsbruk ved omtale av innvandrere varierer»
Jeg skrev oppgaven i 2008 men den er faktisk mer aktuell i dag enn den gang.

I oppgaven avdekket jeg at myndighetene (forvaltninga) er konsistente og nokså presise i sin begrepsbruk om nye landsmenn, men at politikere og journalister er henholdsvis mer, og enda mer, upresise, og at sistnenvtes språkbruk om nye landsmenn rett og slett ofte blir helt meningsløs.

Blant spørsmålene i oppgaven var:  Hva er en lykkejeger? Hva er en grunnløs asylsøker? Hva er en falsk asylsøker?

Kan en person være grunnløs i seg selv? Nei, selvfølgelig ikke. Ikke en gang en asylsøknad kan være grunnløs. Alle har en grunn til å søke. Noen personer har ikke krav på beskyttelse og får dermed avslag, men søknaden er ikke grunnløs av den grunn. Kanskje man bare leter etter et bedre liv?

Fysj! Bedre liv, tenke seg til!

Hvorfor fremstiles søken etter bedre liv, eller «lykkejakt», om du vil, som et onde eller som en uting? Som om vi ikke alle vil ha det best mulig? Som om det å søke et bedre liv for seg å sin familie er en synd eller noe kriminelt? Jeg gjør det faktisk til et poeng å søke etter et bedre liv i alt jeg gjør, i å finne veien til mest mulig glede.

Fra oppgaven min:
«Ordet lykkejeger kan, brukt og forstått brukt i forbindelse med innvandring, tolkes på flere måter, men vil antageligvis hovedsakelig kunne opp fattes som mennesker som kommer hit for å oppnå lykke, altså at pull-faktoren er større enn push-faktoren, at man ikke flykter fra noe, men at man satt på spissen reiser av rene bekvemmelighetssyn. 
Alternativt vil en kunne tolke ordet mer moderat, altså at mennesker som har «havna i uløkka» ønsker å finne lykke ved nettopp å komme seg ut av ulykken.»
UDI snakker nokså presist om personer med grunnløse asylsøknader om personer som har en søknad som ikke faller innenfor regelverket. De skiller imidlertid mellom (1) de som har åpenbart grunnløse søknader, f.eks. en del mennesker som har lovlig opphold i Russland og ikke vil kunne få asyl i Norge og (2) mennesker som har det man regner som grunnlag for å søke men allikevel ikke innvilges asyl.

Selv om en kan kritisere UDIs bruk av begrepet «grunnløse asylsøknader» fordi det rett og slett ikke er meningsbærende (alle har en grunn), er det mye verre med journalister og politikere, spesielt Fremskrittspartiet.

De sauser like gjerne hele grøten sammen til en flod, en strøm, horder av grunnløse asylsøkere, lykkejegere, oportunister og sjarlataner som kommer hit med mobiltelefonene sine bare for å få det bittelitt bedre - og atpåtil er misfornøyd med maten de får på asylmottak (3 av 85).

Ingen mennesker er grunnløse.
Jeg er selv en lykkejeger.
Det tipper jeg du også er.

Vi bor i et av verdens beste land, men jeg skammer meg over å dele lokalmiljø med folk som skal ha lykkejakt til å være noe negativt. Jeg skammer meg over den debatten vi har i Norge i dag og over å dele nasjonalitet med mennesker som gulper opp så mye brunt, rasistisk grums som vi ser i kommentarfeltene.

Hvordan kan streng asylpolitikk være rettferdig når vi seiler i et overdimensjonert skip av penger, med druknende folk svømmende etter?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar