lørdag 3. desember 2016

Hva er det vanskeligste en kan gjøre?

Mange ting er vanskelige. Det vanskeligste er å endre vaner. Jeg er sjøl dårlig på å endre vaner. Jeg bruker for mye penger. Jeg legger meg for sent. Jeg spiser for dårlig. Og noen ganger drikker jeg for mye på fest.

Men hvilken vane er vanskeligst å endre?

Dop.


Siden jeg begynte å jobbe med folk som var rusavhengige i 2011 og frem til i dag hvor jeg jobber med 14 karer som har lagt rusen på hylla, har jeg lært mye. Jeg har lært mye og fått umåtelig stor respekt for de som har klart å slutte med dop.

Se for deg at du har vært i rusbehandling flere ganger. Hver gang har det skjedd noe underveis eller etterpå som har gjort at du har falt tilbake. Et dødsfall i familien. Dumpa av kjæresten. Spontanabortert. Eller rett og slett bare vært helt jævlig ensom.

De fleste har falt tilbake til rus i løpet av 21 dager etter behandling. Noen ender opp med å ruse seg når de feirer med en pils at de er ferdig med behandlinga. Vi vet at alkohol øker sannsynligheten for sprekk vesentlig.

Videre..

For sjette gang er du så langt nede at du har innsett at du for alvor har et problem i det kompisen din dør av overdose. Så denne gangen mener du alvor. Du tar motet til deg og legger deg inn til avrusing (det første trinnet i en langtidsbehandling hvor man skal få gifta ut av kroppen mens man lindrer de verste abstinensene).

Det jeg har blitt forklart er at denne prosessen, hvor du frivillig lar deg låse inne i en ukes tid - er et helvete på jord i seg selv. Du låses inne fordi du ikke skal ha mulighet til å skaffe deg dop. Du får medisiner som demper abstinensene, men du skjelver allikevel så mye at du får brannsår på kroppen.

Så er det behandling. To måneder? Seks måneder? Ni måneder? Det vi vet er at desto lengre behandlingen er, desto større sjans er det for at den er vellykka.

Denne gangen får du være i behandling litt over et år, og du takler det bedre enn før. Du kommer deg gjennom hele behandlingen og du er fast bestemt på å skaffe deg et nytt liv. Et sånt liv som vanlige folk har. Sånn A4.

Du stenger døra bak deg til rusbehandlingsinstitusjonen, du går til NAV og sier at nå er du klar, nå vil du ha jobb. Nå vil du ikke bare være i live, men faktisk leve.

Du rydder den gamle leilighetene med sprøytespissene og rotet alene. Du motstår fristene til å oppsøke festen i naboleiligheten som pågår i flere døgn. Du er helt faens alene fordi du klarer å ikke oppsøke noen av de gamle vennene. Du får tida til å gå med NRK og stenger deg inne i deg sjøl.

Du holder ut i denne leiligheten i seks måneder selv om det er bare dophuer rundt deg, mens du går på jobbsøkerkurs i NAV, følger systemets regler og går på kurs hos tiltaksbedriften NAV har valgt for deg.

Etter to år som nykter får du endelig et jobbtilbud hos noen som mot formodning aksepterer søknaden din uten å kikke så mye på CVen (som har store tomrom). Du tror det nesten ikke.

Det er oktober 2016 og alt virker fint. Du har fått jobb, og har fått flytte til en kommunal leilighet hvor det ikke er andre rusavhengige. Du er 42, men livet starter nå.

Kollegene dine respekterer deg for jobben du gjør og graver ikke i fortida. De sier tilogmed at du er flink. Du kommer deg på jobb hver dag og trives godt med det nye livet ditt.

Det varer åtte uker før desember kommer.

Julebord. Du tør ikke si til de andre hvorfor du ikke drikker, så når ribba serveres skåler du i Gammel Opland med de andre.


Jeg tror det aller vanskeligste et menneske kan gjøre er å holde seg rusfri etter å ha vært rusavhengig.
Det står det respekt av.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar